---

Ingress:

Et sovjetisk romprogram sender ut tre romskip (Sirius, Capella og Vega) for å utforske Venus. Målet er å være den første bemannede ekspedisjonen som lander på planeten. Sovjet har allerede sendt flere ubemannede prober til planeten, men dataene er utilstrekkelige. Problemer oppstår når Capella blir truffet av en meteoritt og eksploderer. Det blir nå usikkert om planen kan gjennomføres, siden oppgaven krever tre romskip. Kosmonautene blir nå enige om å fullføre opdraget, selv om dette betyr at det er stor sannsynlighet for at en må bli igjen på planeten. Den kvinnelige kosmonauten blir igjen i romskipet som går i bane over planeten. På planeten finner kosmonautene en virkelig fantastisk verden, som byr på litt av hvert av overraskelser. De støter på flere former for primitivt liv, og oppdager etter hvert spor som tyder på at planeten en gang har vært hjem for intelligente vesner... Kanskje den er det enda.  

Anmeldelse:

Planeta Bur (eller Planeta Burg) er en virkelig fantastisk film, som overgår aller forventninger. Det er ikke noen tvil om at russerne var langt foran amerikanerne, når det gjaldt å lage drivende god science fiction. Litt usikker på om jeg kan kalle dette science fiction, for det er ikke så mye vitenskapelig fiksjon. Dette er mer et space-drama, som har basert seg på virkelig vitenskap ...med en god dose eventyr. Jeg kan egentlig ikke tenke med noen amerikansk science fiction-film fra denne tiden, som kan hamle opp med denne... Kanskje med unntak av "Forbidden Planet" (1956).

Regissør Pavel Klushantsev var et aldri så lite filmteknisk geni. En mann som var langt forut for sin tid. Selv til dags dato, er det stor undring rundt hvordan han oppnådde sine realistiske effekter.

Effektene i Planeta Bur er virkelig imponerende. Vi får se en lys levende dinosaur, som ikke står så veldig langt tilbake fra det Steven Spielberg serverte i Jurassic Park (1993). Kulissene er fantastiske, og stemningen er utmerket.

Pavel Klushantsev ble aldri noe stort navn i sitt hjemland, men oppnådde langt større status i vesten. Planeta Bur ble lansert på det amerikanske markedet i 1965, under navnet "Voyage to the Prehistoric Planet". Denne filmen var en ganske så annerledes film enn Planeta Bur. For det første; var filmen blitt dubbet til engelsk. For det andre; var alle navn på skuespillere og involverte endret, slik at de hørtes amerikanske ut. For det tredje; var alle referanser til Sovjet klippet bort. Og for å gjøre filmen en smule mer "amerikansk" ble det lagt til flere nye scener med amerikanske skuespillere.  Men filmen oppnådde en viss suksess på det amerikanske markedet, og man fant derfor ut at man skulle melke kua litt ekstra. Filmen fikk derfor, på mest kynisk vis, en ny overhaling. Den ble klippet på nytt, fikk noen nye scener (som "liksom" skulle gjøre det til en helt annen film) og sluppet som møkkafilmen "Voyage to the Planet of Prehistoric Women" i 1968.

Mange av våre mest kjente regissør-navn, har åpenlyst innrømmet at de var svært inspirert av Pavel Klushantsev, og da spesielt Planeta Bur.
Dette var en viktig film for Stanley Kubrick, før han lagde "2001: A Space Odyssey". George Lucas har ved flere anledninger nevnt Klushantsev og denne filmen. Ridley Scott er en stor fan. "Prometheus (2012) har faktisk lånt mye fra Planeta Bur. Både når det gjelder design, og faktisk også hele scener. Og "Red Planet" (2000) lånte mye fra denne.

Jeg hadde en fantastisk filmopplevelse da jeg så "Voyage to the Prehistoric Planet", men den kan ikke måle seg med Planeta Bur. Men en takk til "Voyage..." som fikk meg til å spore opp originalen.

Russisk filmstil skiller seg veldig fra amerikansk filmstil. Russerne har ofte en mye mer jordnær tilnærming til temaer, og er ikke så opptatt av endeløs action og overdrivelser. Russiske filmer har ofte en mye tregere klipping, noe som gjør at filmene beverger seg ganske sakte. Denne tar seg tid til å fortelle en historie og skape stemning, og er ikke så opptatt av at det MÅ skje noe drastisk hvert eneste minutt. Mange personskildringer tjener på dette.

Men hvis jeg skal kritisere denne for noe, må det være at denne har den samme, rolige klippingen gjennom hele filmen. Selv om enkelte scener hadde tjent på en litt mer energisk stemning. For eksempel: En scene hvor roboten John, skal bære to kosmonauter over flytende lava. Roboten blir overopphetet, og siden roboten er programmert med et selvbevaringsprogram, bestemmer den seg for å kvitte seg med overflødig vekt. Denne scenen kunne vært en skikkelig spenningsscene, men blir her mer som en ren observasjon av et vitenskapelig problem. Akkurat dette trekker litt ned. Dette er det eneste som faktisk funket bedre i den amerikanske versjonen. Denne scenen ble gitt et litt raskere tempo, og litt ekstra stemningsmusikk.

Men alt i alt, er dette en virkelig storartet og banebrytende film. Om du er tilhenger av Erich von Dänikens' skriverier, så vil du oppdage at hans teorier slett ikke var så fryktelig originale. Teoriene blir nemlig presentert her, over syv år før Däniken ga ut sin første bok.