”Paradis: Tro” er fortellingen om den middelaldrende, fanatisk religiøst overbeviste katolske Anna Maria som dyrker sin tro gjennom selvpisking, strikt livsførsel, og ved å forkynne sin tro til andre medmennesker. Hennes misjon er blant annet å hjelpe Østerrike tilbake til katolisismen.

Dette er den kontroversielle østeriske regissøren Ulrich Seidls andre film i hans ”Paradis”-trilogi. Filmen er rimelig spesiell og den ble politianmeldt for blasfemi i Venezia, filmfestivalen hvor den også vant juryens spesialpris.

I likhet med den første filmen, som handlet om kjærlighet og sex når europeiske kvinner drar til Afrika for å få sex av unge gutter, dreier altså også ”Paradis: Tro” seg om en godt voksen dame som står i sentrum. Anna Maria spilles glimrende og skremmende overbevisende av amatørskuespiller Maria Hofsätter, og at Seidl jobber mye med sine skuespillere og gjør grundige forberedelser til sine filmer skinner meget godt igjennom! Selv vokste han opp på en katolsk kostskole, noe som har preget ham hele livet. Skolesystemet i Østerrike var også sterkt knyttet og påvirket av katolisismen etter krigen, noe som trolig henger godt igjen i landet fremdeles.

Om dette er bakgrunner som gir kritikere grunn for å hevde at filmen er blasfemisk og upassende får andre ta seg av. Som film er den uansett både sær, rar, interessant og fullstendig reel på én og samme gang. Slike rene, enkle og rett-frem filmer har en egen tiltrekningskraft, noe vi ser blant annet også i landsbroder Michael Hanekes prisvinnende ”Amour”, samt Seidls første ”Paradis”-film. Det er noe som ligger dokumentaren veldig tett nære og som gjør slike portretter av enkeltmennesker både interessant og tidvis oppslukende.

Rent handlingsmessig bor katolske Anna sammen med sin muslimske mann som etter en ulykke sitter i rullestol. Dette fører til mange interessante og opphetede scener mellom de to, deres to religioner, livssyn og livsførsel. Det absolutt mest interessante oppstår likevel i scenene hvor Anna går rundt på dørene til folk for å preke og forkynne. Her møter hun på vanlige mennesker og får både forståelse, motgang, kritikk og diskusjoner tilbake av de forskjellige menneskene. Her glitrer også handlingen til for oss som ser på, vi blir mer engasjert, fordi våres meninger blir reflektert igjennom andre enn bare den ekstreme Anna.

Men, som nordmann, og ikke spesielt religiøst troende, sliter man veldig med å forstå mye av relevansen og poengene med filmen, og det i 2012. Ingen tvil om at både katolisismen, kristendommen og andre former for religion fremdeles berører alt for mange mennesker her i verden, negativt, men denne ekstreme formen for religion virker uansett veldig fremmedgjørende på de fleste av oss. Filmen vil derfor selvsagt være mye mer provokativ og sjokkerende for dem som skulle være mer i nærheten av slik Anna i filmen er, derav forståelig nok politianmeldelsen for blasfemien i filmen. For oss ”andre” blir dette mer en film om hvilket umenneskelig slaveri religion kan være og hvor meningsløst (selv)destruktivt tull det blir om man drar det for langt.

Slik sett funket interessant nok ”Paradis: Kjærlighet” bedre som relevant virkelighetsnær og handlingsmessig, selv om også dette var en veldig konkret spesiell historie og handling. Vi kan alle relatere oss til seksuelle drifter, tanker og fantasier, men det er litt vanskeligere å sette oss inn i denne meget strenge og ekstreme religionspåvirkningen. Den avstanden som oppstår mellom publikum og filmen skaper dessuten en garantert i stor grad ufrivillig komikk i mange av de ekstreme scenene. Man vet at det ikke er ment slik, men det bare likevel blir slik. Det er derfor interessant å stille spørsmål rundt hvorvidt vår tilknytning og identifisering til Seidls kvinnelige hovedroller ikke kunne blitt mye sterkere om de ikke hadde vært så ekstreme? På den annen side hadde filmene selvsagt ikke på langt nær blitt så sære og friske!

Paradis-serien handler om mennesker som alle søker sitt eget private paradis, men som ikke nødvendigvis er i nærheten av å finne det. Eksemplifiseringene er spesielle, forskjellige og ekstreme i Ulrich Seidls særegne regi. Det blir både urelevant og langdrøyt for de fleste dette, men likevel fengende sært interessant og fascinerende. Siste film i trilogien heter ”Paradis: Håp”, og undertegnede seg gjerne frem til denne, også.