|
Anmeldelse av 2 Dager i New York [ 2 Days in New York ] - Film (2012)
|
Film: 2 Days in New York (2012)
Kategori: Komedie
Land: Tyskland, Frankrike
Regi: Julie Delpy
Spilletid: 91 min
Datoer:
| 2013-01-04 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.5 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Anstrengt og umorsomt
Publisert: [ 3. Januar 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Marion og Mingus lever i relativ harmoni i en leilighet på Manhattan. Idyllen blir brått avbrutt idet Marions franske familie ankommer et todagers besøk i millionbyen. De skal alle bo hos henne, og kaos, overenstemmelser, misforståelser og hissig stemning oppstår mellom de fleste i leiligheten. |
|||
|
Anmeldelse: Julie Delpy returnerer i registolen og i rollen som Marion etter hennes forrige ”2 dager i Paris” fra 2007. Denne gang har hun fått ny samboer i Mingus, en radiovert som spilles av Chris Rock. Interessant nok er det ikke Chris Rock, med sin særegne forferdelige nasale skrikestemme, som er den mest irriterende part i denne filmen, og dét sier jo bare litt! Rocks karakter er nemlig usedvanlig lavmælt til ham å være, en mer vanlig jordnær og reflektert kar. Han er den vi publikummere kan relatere oss mest til, en fyr som prøver å balansere vennlighet, forståelse og fornuft med Marions rare familie. Disse er nemlig alle både sære og rare, en overhyggelig og svært åpen far som ikke forstår engelsk, en sexgal svoger, ei kritiserende søster, og så videre. Med handlingen mye lagt til leiligheten oppstår klare stemninger og setting av både sitcom, teater og farse. Når manus, karakterer og humor dessverre er både gammelmannsaktig, traurig tørr og uten sjarm, ja så blir det nesten som man har lyst å rive seg i håret av frustrasjon. Gang på gang skjønner man at noe er ment å skulle være morsomt, mens effekten er direkte motsatt, irriterende og klam. Handlingen og den svært fargerike familien gir grobunn for veldig mange morsomme, interessante og urbane (skrå)blikk på dagens for mange oppstykkede blandingsfamilier. Det er både sjarmerende med lys- og mørkhudede, amerikanske og franske, unge som gamle i én og samme familie, og en og annen vittig situasjon kommer da til syne innimellom. De store svakhetene ligger i flere overtydelige overforklarende slapstick-replikker, enkle teite og dumme karakterer, en realisme som ikke er troverdig og som dermed heller ikke blir morsom, litt som de gamle Olsenbanden-filmene, de funket kanskje der og da, men ikke på langt nær i dag. Forviklingene og diskusjonene i leiligheten og denne familien er surrete, masete og (beklager damer) et kjerringaktig nevrotisk mas uten like! Bare én dag til med disse folkene kunne gjort hvem som helst gal! Det er overtydelig at Delpy liker Woody Allen og at mye av filmen prøver å harselere og speile kulturforskjeller. Franskmennene blir fremstilt som ostespisende, illeluktende egoister, mens amerikanerne er hyperfornuftige i forhold, alle mannfolk sikler åpenlyst på kvinnelige kroppsdeler, og kvinnfolk er hysteriske stressbomber. Det er direkte forstyrrende provoserende at man i 2012 kan bruke så mange overfladiske klisjéer rundt både franskmenn, amerikanere og annet. Skremmende er det også at karakterer, manus og humor er så uten snev av dybde, vidd eller oppdatert humor. Nei, dette var virkelig ikke denne karens kopp med forviklingshumor. |
|||
