---

Ingress:
Maria og Henry er sammen med sine tre sønner på juleferie i Thailand når de på morgenen 2.juledag 2004 blir rammet av Tsunamien. En enorm vegg med vann slår mot familien og tusenvis av andre mennesker. Det neste Maria opplever er å våke til et helvete på jord hvor alt rundt henne er rasert og hvor familien hennes er borte i kaoset som oppstod.

Anmeldelse:
”The Impossible” er skrevet rundt den sanne historien om både tsunamien og en spansk familie som ble rammet og spredd akkurat slik som i filmen. Her er det en britisk familie vi følger og Ewan McGregor og Naomi Watts bærer hovedrollene. Sistnevnte er dronningen av offerroller og diverse lidelser, igjen en dame i kraftig nød, slik hun også var i både ”The Ring”, ”King Kong” og ”Funny Games”. Watts er allerede Golden Globe nominert for denne rollen og en Oscar-nominasjon er ikke umulig nært forestående. Hun spiller som vanlig sterkt og hengivende engasjert i denne fysisk krevende rollen, mens også unge Tom Holland spiller sterkt den tunge rollen som den eldste sønnen som må igjennom store prøvelser under katastrofen.

Regissør Juan Antonio Bayona klarte i sin forrige film ”The Orphanage” fra 2007 å skape et herlig effektivt og intenst drama, historie og helhetlig scenario, selv om dette var en mer overnaturlig skrekkthriller. Igjen gjør han ting på imponerende vis. En akkurat passe lang innledning og oppbygning til det fæle som vi all vet skal skje klarer å etablere hovedkarakterene. Når så havet kommer er det med en så stor kraft, visuell og skremmende realistisk, av vi som publikum også blir slått i bakken. Imponerende katastrofebilder- og scener skaper en realistisk tilnærming og en, heldigvis, usminket fremstilling av tragedien.

Fra å være et idyllisk paradis blir det hele forvandlet til et helvete på jord. Det spares ikke på verken blod, kjøttsår, døde og syke mennesker, og for virkelige berørte folk må filmen trolig være som å oppleve marerittet på nytt. Bare lydbruken oppleves oppslukende og effektfullt gjort når hovedkarakterene virvler rundt under vann og slår kropper og hoder mot trestammer og andre utallige gjenstander. I det hele tatt skildres katastrofeøyeblikket og tiden etter såpass bredt, mangefasettert og troverdig at det oppleves veldig traumatisk og fælt selv inne i den trygge kinosalen. Spekteret av skildringen av hvor omfattende en slik katastrofe kan være er noe av det mest imponerende og befriende ved denne filmen fordi den ikke bare berører hendelsen på overflaten men altså dykker ned i og viser bredden i omfanget ved en slik hendelse.

”The Impossible” er helhetlig en svært overbevisende, realistisk og imponerende stødig gjort film. Fra de helt troverdige katastrofescenene, via sterkt skuespill, til en bredt gripende sann historie er filmen sterk. Det er altså kvalitet i alle ledd her, men noe kan likevel oppfattes som litt unødvendig utdragende og langdrygt. Det spares heller ikke akkurat på emosjonsskapende musikk og bruk av svulstige strykere, noe som flere steder er påfallende tydelig styrende for scenene. Mange av scenene gjøres interessant nok imidlertid helt uten musikk, noe som er et godt grep, men kontrastene mellom disse og de musikalske blir dog slik ekstra tydelige. Små tilfeller av forvarsler om noe kommende skremmende for hovedperson Watts, boksider som faller ut av ei bok blant annet, virker også litt feilplassert og unødvendig, all den tid filmen for øvrig er såpass realistisk og jordnært laget.

Èn ting er i hvert fall sikkert med ”The Impossible”. Ingen kommer til å gå tørrøyd utav kinosalen etter å ha sett dette. Vi kan allerede ha fått årets sippefilm, for Bayona smører nemlig på med så mye følelser, hjerteskjærende scenarioer og hendelser, musikk og trykkende menneskelige relasjoner at tårer kan komme til å strømme heftig. Alt i alt er dette en både sterk, følelsesladet og imponerende helhetlig stødig gjort filmatisk skildring av denne enormt omfattende tsunamikatastrofen. Kanskje var det et sjakktrekk å nettopp ikke la en mer Hollywood-typisk regissør gjøre denne tsunami-filmen, for da kunne det fort blitt enda mer påsmurt sentimentalt med følelser enn hva Bayona tross alt har gjort.