---

Terningkast:


Ingress:
Den kjente historien om søsknene Hans og Grete fortsetter når de to i voksen alder for lengst er etablert som kjente heksejegere. Men nå er de plutselig selv blitt de jagede og må stå ansikt til ansikt med mang en heks, troll og ikke minst; deres egen fortid!

Anmeldelse:
Tommy Wirkolas Hollywood-debut er produsert av storheter som Paramount og Metro-Goldwyn-Mayer og har kjente navn som Jeremy Renner, Gemma Arterton, Famke Janssen og Peter Stormare på plakaten. De to førstnevnte hovedrollene er både pene og kjekke, og funker godt sammen som søskenpar.

Hyggelig er det også at norske navn som Ingrid Bolsø Berdal, Bjørn Sundquist og flere kjente gjengangere i Wirkolas filmer også er med. I denne salige suppen av en film er det derfor underholdende bare det å se alle disse kjente fjesene samlet.

I kjent Wirkola-stil går det igjen mye i heftig action, rølpehumor og tonnevis med blodsprut. Skjønt, denne gang har han heldigvis tonet ned mye av slapstickhumoren han har overøst oss med før, et klokelig valg, blant annet siden dette er en internasjonal film. Enkelte morsomme poeng, som at Hans stadig må ta ei blodsukkersprøyte fordi han fikk sukkersyken etter den traumatiske barndomsepisoden i ”sukkerhuset” er festlige saker, men får dessverre ikke den effekten man skulle sett at det fikk.

Det hele starter med en herlig intro hvor både eventyrlig heftig eventyr- og actionmusikk akkompagnerer en lekker og leken start. Leken kan også brukes til å beskrive Wirkolas videre behandling av historien og karakterene. Han har virkelig brukt både mye effekter, CGI og 3D, til et variert resultat. Enkelte 3D-effekter er både gode og heftige, annet forsvinner som i en graut at stressende actionbilder og scener.

Det mangler altså ikke på tempoet i ”Hansel and Gretel”. I overfladisk underholdningsøyemed får man derfor absolutt betalt for pengene med et heftig og stressende tempo, kampscener og skyting, blod og kroppsdeler, så det holder! Det lyser igjennom at Wirkola har kost seg slik sett, så kjekt for ham dette. Men, ironisk nok har dette helt klart også blitt hans forbannelse, for her er rett og slett for mye av nesten alt. Spesielt gjelder dette halsbrekkende actionscener, scener som dessuten er så kjapt grovklippet at det ikke imponerer men heller gir en ettersmak av forhastet og enkelt arbeid. Det blir for lite av de scenene man gjerne vil huske i hodet etterpå, som for eksempel i ”Hobbiten”, hvor nærmest enhver scene er et uforglemmelig syn for guder. Trollet Edward er dog et søtt innslag med sin Shrek-liknende utstråling og sjarm.

Det spørs om ikke de godeste søsknene, ikke Hans og Grete altså, med skaperne av dem i brødrene Grimm vil vri seg litt i graven av behandlingen av deres historie. Ikke bare fortsetter Wirkola med søskenparet som voksne, han gir også eventyret sin forhistorie og tar dermed bort brodden av mystikk, med mer, rundt originaleventyret.

”Hansel and Gretel: Witch Hunters” åpner knallbra, med en energi og fortellerglede som oser herlig underholdning. Det er svært publikumsvennlig, men blir utover i filmen mer og mer bare hva vi har sett tidligere og det i et hesblesende tempo. Til slutt sitter man igjen med en følelse av å ha blitt underholdt, joda for så vidt, men nyansene i både skrekken, humoren og enkeltscener er ikke all verdens i kvalitet og originalitet og følgende blir det hele til en klassisk helt grei grøt av en Hollywoodfilm, uten de større særpregene man gjerne skulle ha sett i denne ”norske” filmen.