---

Terningkast:


Ingress:
Vi er i 50-tallets USA hvor Freddie har tjenestegjort i marinen under 2.verdenskrig. Har er sterkt preget av hva han har opplevd og sliter med å finne seg til rette, både steds- og jobbmessig og i forhold til mennesker. En dag snubler han over en trosbasert kult som blir ledet av den karismatiske og intellektuelle Lancaster Dodd. Han blir av folkene sine kalt for ”The Master”, og Dodd vet å dra nytte av en ung traumatisert kar som Freddie.

Anmeldelse:
Paul Thomas Anderson er blant Hollywoods mest markante og interessante regissører. I all sin uavhengige filmatiske stil har han gitt oss perler som ”Boogie Nights”, ”Magnolia” og ”There Will Be Blood”. Også ”The Master” er i kjent Anderson stil både tidvis tung, treg i tempo, dvelende og lang. Men, også denne gang bergtar hans karakterer og en historie som blir oppslukende for oss som overværer det hele.

Joaquin Phoenix i hovedrollen som Freddie er rett og slett et syn for guder i denne filmen. I det som blir et slags comeback for Phoenix (han har ikke spilt i en film på 4-5 år) spiller han så dedikert, særegent og troverdig at man nesten måper i kinosalen. Karakteren Freddie er en hengslete, lat, surrete alkoholiker som verken er særlig intelligent eller sosialt smart. Phoenix gestalter denne komplekst enkle karen så stakkarslig og sterkt at vi synes oppriktig synd på ham, selv om karakteren også på flere måter er uspiselig og provoserende.

Philip Seymour Hoffman er neimen meg ikke noe dårligere i rollen som sektlederen og grunnleggeren av det som i dag er kjent som Scientologi-bevegelsen. Hoffman er som skapt for denne karakteren og er som alltid stødig overbevisende. Amy Adams birolle som hans kone er veldig liten, men hennes tilstedeværelse, karaktersikkerhet og blikk sier alt! Dette trekløveret er alle Oscar-nominert, velfortjent, i hvert fall for Phoenixs og Hoffmans store og tunge roller.

Estetikken og tidskoloritten er veldig troverdig og svært fascinerende godt gjennomarbeidet. Det skapes også flere ganger unike særegne enkeltscener som er sterke og nærmest uforglemmelig både handlingsmessig og billedlig. Det kan neimen meg ikke være enkelt og spille for Anderson, noe de mange scenene til Phoenix viser.

Filmens kanskje mest energirike og interessante scene oppstår i det en utenforstående overhører Lancaster Dodd når han snakker til folkene sine og konfronterer ham med hans meninger, trosretning, retorikk, osv. Her gnistrer det både mellom to karakterer som kræsjer rent menneskelig og trosmessig, og som publikummer fryder man seg over at Dodd endelig konfronteres med sitt ganske merksnodige livssyn. Men, dessverre forblir det da også bare med dette. Man skulle slik gjerne sett mer av disse konfrontasjonene, for selv hans egen hjernevaskede saueflokk av et folk burde vel stille litt flere kritiske spørsmål enn hva de gjør?! Ikke minst savnes en mer skildrende tone rundt Dodds bakgrunn og meninger, hvorfor han har blitt slik, hva som driver ham, m.m. Det kan nesten virke som Hoffmans karakter i Dodd er en vel så sentral hovedkarakter som Phoenixs Freddie, men hvor førstnevntes bakgrunn altså ikke forklares særlig.

”The Master” er uansett blitt nok et nært mesterverk av en film fra Paul Thomas Anderson. Hans filmatiske stil og øye for en unik historie, samt knallsterke karakterskildringer gir oss underholdning så det holder. Noe mer kommersiell i stilen har han ikke akkurat blitt enda, så verdens enkleste og korteste film er ”The Master” dog ikke, men en liten juvel for deg som vil ha noe litt mer å tygge på fra Hollywood.