|
Anmeldelse av I Give It a Year - Film (2013)
|
Film: I Give It a Year (2013)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie, Romantikk
Land: Storbritannia
Regi: Dan Mazer
Spilletid: 97 min
Datoer:
| 2013-01-17 | Festival | Frankrike |
| 2013-03-22 | Kinopremiere | Norge |
| 2013-04-08 | Kinopremiere | Storbritannia |
| 2013-04-12 | Kinopremiere | Finland |
Mediarating:
 3.6 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (28 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Klassisk lovestory with a twist
Publisert: [ 21. Mars 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Hvor lang tid gir vennene det nygifte paret? Svar: ett år! Den ambisiøse-business-Nat og vil-bli-forfatter-Josh var stormforelsket da de giftet seg. Men så, ni måneder senere begynner virkeligheten å innhente dem begge. Gnisten blir borte og stadig mer irriterer dem ved hverandre. Skal de forstette slik i all evighet, eller klarer de å bli ærlige mot seg selv og hverandre? |
|||
|
Anmeldelse: Regissør er Dan Mazer, og man merker godt at det er manusforfatteren bak ”Borat” og ”Bruno” som både har skrevet og laget ”I give it a year”, for, også her er det flere svært vulgære scener, settinger og grov bruk at både ord, bilder og flaue situasjoner. Mye av manus og enkeltkarakterer er såpass overdrevet at det ikke akkurat fremstår som troverdig realistisk, noe som gir seg utslag i dels flau malplassert virkning, dels svært god vellykket virkning. Britiske komedier av denne sort har vi sett flust av i lang tid, amerikanske også, skjønt forskjellen mellom disse to verdensdelene har alltid ligget i humoren, gjerne i graden av hvor langt man tør og kan gå før sensuren setter inn. Den britiske ofte galgenhumoristiske grove humoren har alltid slått godt an og britene nøler ikke akkurat med å pøse på med pinlige situasjonskomedier og settinger, ei heller er tilfellet med ”I give it a year”. Til forskjell fra liknende filmer gir dette siste morotilskuddet av en film også en litt overraskende twist i slutten, noe som selvsagt er hjertelig velkomment i en ellers så både dvask og frisk britisk filmtradisjon. Variasjonen i humoren er heldigvis alt i fra småhumrende gjenkjennelige situasjoner til helt hysteriske svært filmatisk overdrevne hendelser. Derfor er det gledelig nok noe for alle og enhver å le av i dette sirkuset, i motsetning til ofte svært lavpanna slapstickfilmer som ikke makter å ha en slik variert tone. Bra! Mange vil garantert nikke gjenkjennende og enig til enkelte settinger og hendelser og slik får man både sympati, empati og følelser involvert i filmen. Et klassisk grep dette, og det funker også godt denne gang. I tillegg har slike filmer en nærmest unik evne til å få deg i godt humør fordi man ser på og delvis kjenner seg igjen i andres miserable liv og flaue pinligheter. Det er varierte skuespillere og karakterer, godt gestaltet i hovedparet spilt av Rose Byrne og Rafe Spall. Også flere kjente ansikter er å se, blant dem amerikanske Anna Faris, kjent for en haug med ”Scary Movie”-filmer, en type amerikansk film av samme sort, dog med mye mindre snert og sort humor enn dette britiske. Det er nesten litt morsomt i seg selv å se en så lavmælt, kjedelig og usminka versjon av Faris, ei dame som dessuten så tydelig har tatt for mye botox i leppene at man fascinert blir sittende å studere dem igjennom hele filmen. En kan si og mene hva man vil om vulgær humor som i ”I give it a year”, enten man ler eller rister oppgitt på hodet. Sikkert er det uansett at det aldri blir kjedelig eller forutsigbart all the way denne gang, og bare dét er et pluss innen kommersiell underholdningsfilm. Det er i manus at dette tidvis sprudler, ikke rent filmatisk og billedlig. Den befriende så vel som vulgære britiske ’si det rett ut’-taktikken ligger altså som et tykt slør over denne filmen. Lik det eller ikke. |
|||
