|
Anmeldelse av Kvartetten [ Quartet ] - Film (2012)
|
Film: Quartet (2012)
Kategori: Komedie, Drama
Land: Storbritannia
Regi: Dustin Hoffman
Spilletid: 98 min
Datoer:
| 2013-03-22 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.9 av 6Keyword:
Pensjonist
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (24 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Drama og allsang på snobbete gamlehjem
Publisert: [ 21. Mars 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: På det snobbete aldershjemmet Beecham House befinner det seg kjente pensjonerte britiske sangere og musikere. Alle har de en gang vært flunkende stjerner, blant dem Cissy, Wilf og Reggie. Sammen med den nyankomne eksentriske operadivaen Jean var de den en gang så bejublede 'kvartetten'. Men når aldershjemmet skal holde sin årlige konsert for beboere, journalister og besøkende, nøler Jean med å opptre fordi hun har lagt sin musikk og karriere bak seg. |
|||
|
Anmeldelse: ”Kvartetten” er skuespillerveteran Dustin Hoffmanns regidebut, basert på skuespillet med samme navn av Ronald Harwood. Hoffmann har fått æren av å regissere både kjente virkelige sangere og musikere, noe sluttekstene kan avsløre for oss som ikke er like kjent innen de britiske finere musikalske kretser. I tillegg er disse blandet med en haug kjente skuespillere, blant dem de fire som er denne vennegjengen i kvartetten. Tom Courtenay og Billy Connolly er de rake motsetningene av noen kamerater, sistnevnte gamlehjemmets vulgære flørtepus, mens Michael Gambon spiller fornøyelig den pensjonerte dramaqueenen av en teaterinstruktør. Det er likevel damene som gjør størst inntrykk, ikke minst hovedrollen som Jean, spilt av alltid herlige og standhaftige Maggie ”Downton Abbey” Smith. Hun har en iboende varme og sjarme som tyter ut av lerretet, samtidig som hennes geniale timing av blikk og mimikk er som støpt for en slik komisk karakter. I rollen som det skrullete rotehodet Cissy er Pauline Collins perfekt castet i sin både varme og morsomme rolle og klarer å formidle både vittige, sjarmerende og mindre hyggelige sider av det å bli gammel, glemsk og dement. I starten oppleves filmen noe rotete når en haug med gamlinger skal introduseres med både instrumentspilling, synging og babling i munnen på hverandre. Litt etter litt går persongalleriet seg mye bedre til og det tar ikke lang tid før disse har et godt grep om oss. Det er også når relasjonene mellom de fire i kvartetten utfoldes at personer og historien virkelig vokser og blir meningsfull. Innimellom dette tar regissør Hoffmann seg alltid tid til morsomme, vittige og hjertevarme avbrekk, og det er nettopp balansen mellom humor og alvor i disse aldrende menneskenes liv som løfter hele filmen opp. Et portrett av utelukkende eldre mennesker, om enn mange fra den mer posh-aktige delen av det britiske aristokratiet, hører med til sjeldenhetene, i hvert fall på film. Men ispedd disse er også mer myke, ujålete og herlige karakterer, en blanding som både morer og underholder. Det oser vakker respekt og ydmykhet over hele filmen, dens behandling av voksne og eldre mennesker. Avslutningsscenen rammer nydelig inn essensen av hele historien i filmen, ikke minst den om ’kvartetten’, og slik setter Hoffmann et perfekt punktum på sin film med en tårevåt og hjertevarm slutt. Dette er ingen utfordrende film akkurat, men om man liker det britiske og å se dette rikholdige ensemblet av egoer og dramaqueens spille mot hverandre, ja så blir dette lett en godbit. |
|||
