To planeter, tett i tett.To forskjellige verdener. Så nært, men akk så fjernt. Den på den ene planeten hersker rikdom og velstand. På den andre, tung industri og fattigdom. På en fjelltopp møtes Adam (Jim Sturgess) og Eden (Kirsten Dunst), begge med beina godt plantet i sin egen verden. Kjærligheten blomstrer, bare så synd at denne kjærligheten ikke bare er forbudt, men også umulig. Kan kjærligheten overvinne tyngdekraften? 

...For her hersker det en del naturlover, og på toppen av det hele; lovpålagte restriksjoner. Ok, så vi har to tvillingplaneter, som ligger så nært at naboverdenen er nesten til å ta og føle på. Problemet er bare at det finnes naturlover for gravitasjon. All materie (mennesker og gjenstander) vil være bundet av gravitasjonen på planeten den/de stammer fra. Tygg litt på den!
Det vil si, at om en gjenstand skulle befinne seg på naboplaneten, hvor den ikke hadde sin opprinnelse, vil gjenstanden falle oppover... Tiltrukket av sin egen planet. En gjenstand som befinner seg på feil planet vil, etter noen få timer starte å gløde, for så å ta fyr.



Er du med så langt? Bra!
På den nedre planeten hersker fattigdom, og tung og støvete industri. Grunnen til dette, er at den øvre planeten tapper sin naboplanet for ressurser, og på den måten øker sin egen overflod og velstand. En ettertraktet handelsvare på den nedre planeten er invertert materie. Det vil si materie fra den andre planeten. Siden denne typen materie vil gløde og brenne etter et kort opphold på tvillingplaneten, brukes det til å varme opp hus og hjem. Men invertert materie, er strengt forbudt. Vanskelig å smugle, og kan kun fås på svartebørsen.

Flere store tårn, har blitt bygget, som kobler planetene sammen. Her jobber folk fra begge planeter, i hver sin del av bygget. Og jobbene er alltid til størst gavn for den allerede rike planeten. Kontakt med motverdenen er strengt forbudt utenfor jobbsammenheng. Og utsatte steder er strengt bevoktet av grensepolitiet.

Som barn møter Adam jenta Eden, på en avsidesliggende fjelltopp. Dessverre bor Eden på den motsatte planeten. I flere år møtes de på hver sin fjelltopp, og tiltrekningen blir større og større. Ved hjelp av tau, drar Adam Eden ned til seg. Helt til de en dag blir stoppet av grensepolitiet. Eden faller ned på sin egen planet... og dør.
Vel, Adam tror hun dør.
For flere år senere oppdager han henne på et TV program, og bestemmer seg for å gjøre alt han kan for å spore henne opp igjen. Og første steg er å få seg jobb hos "fienden", i en av bygningene som kobler planetene sammen.

Rar film?
Enkelte vil utvilsomt mene det, ja.
Men dette er også en fantastisk film.
For i en bransje som ofte sliter med idetørke, og spyr ut den ene kopifilmen etter den andre, fremstår denne som et virkelig friskt pust.
For dette er noe så sjeldent som en virkelig original film.

Dette er en fabel, så man må nesten forlate den trygge og velkjente plattformen man står på, for å kunne nyte denne filmen fullt ut. Gjør du det, vil du bli belønnet med en helt spesiell filmopplevelse.

Visuelt sett, er filmen bare helt nydelig, og vi får bilder vil aldri før har sett maken til. Stemningen er suveren. Og den trykkede stemningen vi møter på den skitne og fattigslige industriplaneten, er til å ta og føle på.

Filmen er proppfull av skjulte referanser. Bibelske. Historiske. Filosofiske. Politiske. osv. Jeg kunne brukt en hel uke på å plukke den fra hverandre, og analysere hver enkelt referanse. Navnene til hovedkarakterene er første hint, og ganske innlysende. Vi har Babels Tårn, som knytter disse to verdenene  sammen, men som samtidig er det største symbolet på splittelsen.
Vel, resten kan du finne ut av selv. For kanskje du plukker opp helt andre ting enn meg. For dette er akkurat en slik type film; alle som ser denne vil sitte igjen med sin helt egen tolkning. Ser du den flere ganger, vil du stadig oppdage nye ting.

Selve kjærlighetshistorien er ikke spesielt ny. Vi har her en historie som er like gammel som menneskeheten selv. Forbudt og umulig kjærlighet, på tvers av verdener. Og skal jeg trekke filmen for noe, så må det være at dette elementet mangler litt. Jeg savner litt dybde i det emosjonelle. For selv om dette er en fantastisk og spesiell film, klarer ikke kjærlighetshistorien å gripe fatt i hjerterota, og røre meg til tårer.

Filmen har fått en noe lunken mottagelse, og har i stor grad blitt forbigått i stillhet. Det overrasker meg ikke så veldig. For mange vil mene filmen er for rar og sær. For dette var utvilsomt et dristig prosjekt. Det er kun den djerveste som tør å gå utenfor den velkjente vei. Og Juan Solanas må sies å være en svært modig filmskaper.

Men vi har sett det før, filmer som oppfattes av mange som rare og underlige, får en lunken mottakelse, men ligger og ulmer og bare venter på å finne sitt publikum. Noen få trykker den til sitt hjerte for sin originalitet, og ryktet sprer seg. Etter hvert oppdages filmen av stadig flere som setter pris på den. Filmens status vokser, og til slutt sitter vi med noe som kan regnes som en klassiker (i alle fall innenfor sin sjanger).

...Og denne filmen har alle ingrediensene og karakteristika til å bli en fremtidig klassiker. En vakker film, som ikke bare mater deg med tomme inntrykk, men som også forlanger at du skrur på hjernen, og deltar litt selv.