|
Anmeldelse av Warm Bodies - Film (2013)
|
Film: Warm Bodies (2013)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie, Grøsser, Romantikk
Land: USA
Regi: Jonathan Levine
Spilletid: 98 min
Datoer:
| 2013-04-12 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.8 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (43 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Livet som zombie
Publisert: [ 11. April 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Det er den klassiske historien om et virus som har ødelagt menneskeheten og den siviliserte verden. Ofrene er blitt til menneskeetende zombier mens de uberørte har forskanset seg i bunkere og avskjærte bydeler. Mennesker og zombier kræsjer sammen stadig vekk, men en bestemt zombie i ’R’ skal vise seg å være noe så sjeldent som en følsom zombie som blir betatt av den vakre og høyst levende Julie. Overraskende nok vil ikke ’R’ spise hjernen hennes, men tar heller og redder henne fra å bli konsumert av zombiegjengen sin. |
|||
|
Anmeldelse: Zombie-bølgen har vært over oss i flere år nå, både innen film og tv-serier, og stadig nye varianter og representanter av de levende-døde kommer til. Det nyeste tilskuddet er altså denne litt merkelige romantiske komedien. Det spørs om ikke hardbarka zombie-fans vil sette kinosnopet i halsen etter hvert som denne romantiske vrien utfolder seg. For, ikke bare har altså flere av zombiene følelser, tenker og oppfører seg som om de hadde et slående hjerte, filmen snur dermed opp ned på klare, kjente og godt etablerte zombie-konvensjoner. ”Warm Bodies” er basert på boka med samme navn av Isaac Marion og filmen er regissert av Jonathan Levine som står bak den varme og herlige ”50/50” med Joseph Gordon-Levitt og Seth Rogen fra 2011. Nettopp varme og sjarme er noe han også har brakt med inn i ”Warm Bodies”, uten å smøre for tykt på men heller la særlig sistedelen av filmen virkelig vokse til noe veldig pent og hjertevarmt. Men, lenge før vi kommer så langt starter det hele med zombien ’R’, spilt av Nicholas Hoult, for tiden også kinoaktuell i ”Jack the Giant Killer”. Han både tenker rasjonelt, har følelser og vil ikke være noe zombie, noe han forteller oss med pålagt fortellerstemme. I begynnelsen virker dette både rart, teit og nesten direkte mislykket i sitt forsøk på å overkjøre etablerte zombie-konvensjoner. Det hele lukter tam, klam og suppete ”Twilight”-letthet, som en omskriving av de levende-dødes verden for et mykere publikum, for dem som ikke godtar den brutale kjøttetende og totalt følelsesløse hjernedøde zombien slik vi kjenner den fra før av. Nicholas Hoult er dog god og etter hvert likandes som den stadig mykere og mer menneskelige zombien. Teresa Palmer, i rollen som Julie, er som snytt ut av Kristen Stewart og i likhet med Stewarts vampyrkarakter Bella Swan er også Julie irriterende tafatt flere steder. Flere lengre samtalescener og småkleine diskusjoner mellom den pene Julie og den bare så vidt stammende ’R’ drøyer ut underholdningsverdien kraftig. Enkelte spe og lette forsøk på humor gjør heller ikke all verdens i en fortelling som tydeligvis tar seg selv helt seriøst. Komedie-formatet kommer slik alt for dårlig frem, som om man ikke har klart å bestemme seg for om dette skal være dramaspenning eller romantisk drama. Heldigvis, får en vel si, så skjer utover i filmen det som ofte skjer med oss mennesker, vi blir vant med premissene i den historien som utfoldes og alt blir litt mer spiselig. Innen slutten nærmer seg forstår vi både moral, meninger og poenger med hele denne historien, nemlig at forholdet mellom hovedkarakterene er nok en fortelling om umulig kjærlighet, ala Romeo og Julie. Betegnende nok heter da også disse to turtelduene 'R' og Julie, noe som gjør ting noe overtydelig. Underlinjer belærer oss videre at man skal godta folk og raser som er forksjellige, uavhengig av opprinnelse, og så videre. Om man klarer å sluke det faktum at denne filmens zombier viser seg både å kunne ”lære” seg å tenke, føle og bli mer og mer mennesker igjen, noe som bryter fullstendig med zombie-prinsipper og logikk, ja da vil dette lett bli en romantisk godbit for deg. Her er altså nemlig ikke zombiene hjernedøde likevel, nei, de har liksom bare ligget i en slags dvale som de kan vekkes fra om da bare forråtnelsesprosessen og slikt ikke har gått for langt, for da blir de til noen fortapte og livsfarlige skjeletter som zombiene og menneskene til slutt sammen må bekjempe. Disse farlige skjellettskapningene er nok et halvteit nytt element i historien som må til for at kabalen i historien skal gå opp. ”Warm Bodies” synes altså å bry seg lite og ingenting om etablerte zombie-sannheter og valser lett over det hele ved å romantisere problemstillingene ved en slik apokalypse. På godt og vondt blir resultatet både tamt og lettvint, men også litt nytt og forfriskende, på én og samme gang. Man kan alltids hevde at ”Warm Bodies” har tatt seg alt for stor frihet i hva definisjonen rundt hva zombier ”er” angår, men det er unektelig også til slutt noe vakkert og hjertevarmt i denne ”oppvarmingen” av de velkjente iskalde drapsmaskinene som skjer i denne romantiske dramakomedien. |
|||
