Melanie er en 13 år gammel overvektig jente som blir sendt på fat-camp en sommer til en østerisk fjellby. Her er det fokus på å spise riktig, ha god holdning, oppførsel og selvsagt mye fysisk fostring. Melanie og hennes romkamerater er imidlertid som ungdom flest og de vil aller helst flørte med gutter, snakke om seksualitet, feste og snike seg unna treningen. Etter hvert blir Melanie forelsket i farmens lege, en eldre gråhåret mann…

Unge Melanie opplever altså sin første, intense forelskelse og fascinasjon overfor det annet kjønn. Problemet er selvsagt bare at legen er 40 år eldre enn henne og han selv må kjempe en indre kamp når han ikke helt vet hva han skal gjøre med den begjærende 13-åringen.

”Paradis - Håp” er Ulrich Seidls tredje og siste film i sin ”Paradis”-trilogi. Melanie er datter av Teresa fra den første filmen, moren som selv reiser til Kenya for å rote med unge virile gutter. Tanten hennes er Anna fra film nummer to, den sterkt religiøse damen som selvpisker seg i Jesu navn. Det er Anna som kjører Melanie til slankefarmen og leverer henne i hendene på helt ukjente leger og treningspedagoger med en noe gammeldags strikt disiplin og læremåte. Selvsagt er dette en kritikk av nettopp konservative pedagogiske grep, samt et bilde på at diverse gammeldagse sider i det østeriske samfunnet fremdeles henger igjen.

Igjen må det sies at det slående sterkeste ved filmen er realismen, troverdigheten og skuespillet til alle disse amatørskuespillerne. Når vi denne gang også snakker om en haug med overvektige fjortiser, ja så er det imponerende troverdig det som utspiller seg foran kamera. Filmens tittel i ”håp” dekker ikke nødvendigvis mest et ønske om å bli slank, det er utelukkende foreldrene som har sendt barna på slankeleir, ikke dem selv. Håpet spiller nok mer på fremtidsvisjoner, ønsker og håp om livet som i stor grad regjerer inne i en ungdoms sinn og kropp.

Seidls regi er igjen fascinerende. Han nærmest setter kamera rett i trynet og kroppen på de overvektige tjukkebollefeitaene, men liksom aldri på en frekk og hånende måte, mer som av en fascinasjon for enkeltmennesket, noe som gir dem alle en respektfull og anstendig personlighet. Trolig er det nettopp derfor at vi også ler og humrer litt til scener som i utgangspunktet ikke er ment morsomme, men som bare blir det, på en snedig genial uselvhøytidelig måte.

Som enkeltfilm er ”Håp” mindre sær, overraskende og kontroversiell enn ”Kjærlighet” og ”Tro”. Dette føles litt rart siden fat-camp og kjærlighet mellom barn og voksen i seg selv kunne blitt sære og stygge saker. Likevel er det med et lettelsens sukk at Seidl aldri går over i det usmaklige eller sjokkerende, men heller tilfører karakterene både styrke og verdighet ved ikke å overdrive de mest betente scenene.

Ser vi så tilbake på denne givende trilogien fra Seidl, så har dette vært en særs interessant reise inn i livene til tre særegne personligheter og med et blikk på sider av samfunn, kultur, religion, tro, og andre menneskelige sider som sjeldent får nok oppmerksomhet på film på denne måten.

Som avslutningsfilm er ”Håp” plutselig litt brått ferdig og man skulle gjerne sett enda mer om Melanie i slutten. Sett i lys av de to første filmene mangler den også altså den lille ekstra brodden som får oss til å sperre øyne og hode litt ekstra opp. Behandlingen av overvektige Melanie og de andre er liksom ikke så alt for forskjellig fra diverse slankeprogram innen dagens tv-program og blir slik ikke så forferdelig særegent eller interessant. Åpenheten i slutten representerer dog likevel fint en åpen fremtid i livet hennes, som at regissør Seidl sier at fra her og nå så går livet videre, tross vonde ungdomsopplevelser.