---

Terningkast:


Ingress:
I Bangkoks underverden av kriminelle møter vi en ung kar som driver en thaibokserklubb som skalkeskjul for familiens dopsmugling av en business. Når hans bror en dag blir drept, kommer mora deres reisende over fra USA for å hevne seg på sin eldste sønns mordere.

Anmeldelse:
Danske Nicolas Winding Refn har igjen satt Ryan Gosling i hovedrollen etter at de to gjorde stor suksess med ”Drive” for et par år tilbake. Igjen spiller Gosling en einstøing, like fåmælt som forrige gang, men denne gangen muligens enda mer voldelig og bitter. Etter å ha levd i skyggen av sin mer ”vellykkede” storebror har han, ifølge sin mor, mye å ta igjen for å komme opp på hans nivå. Innesluttet raseri, seksuell frustrasjon og hevnmotiver resulterer i mye grapsevold fra regissør Refn, Gosling og flere.

Om man har sett Refns ”Valhalla Rising”, ja så vet man jo at dansken elsker, ja det er også selvuttalt, ELSKER vold i filmene sine. Det er helt klart og tydelig at han ikke akter å fjerne seg fra den, volden altså, ei heller etter den mer ”dannede” og pene ”Drive”. Selve historien i ”Only God Forgives” er nemlig ganske så tynn, kun rene hevnmotiv blant familie, politi og kriminelle er det som går igjen, og utover dette er det mye utsvevende scener, kunstnerisk og særegent, dog pent og lekkert fremvist av Refn.

Man kan sammenlikne filmen med stemninger og minner fra Lynch, Tarantino og Chan-wook Park. Med handling lagt til Bangkok blir da også stemningen preget av mye eksotisk estetikk, fargebruk, med mer. Som et friskt pust kommer etter hvert Kristin Scott Thomas seilende inn, som et amerikansk mareritt av ei mor, en karakter hun aldri har vært i nærheten av å spille tidligere. Hun gjør det med bravur og karakteren hennes er som en frisk juvel å regne blant alle disse andre steinharde flate mannfolkene.

Gosling selv gjør ikke stort mer enn å se avslappet bittert ut i lufta og har mest som funksjon bare å sitte og være pen og kjekk. Akkurat dette gjør han da bra, igjen. Vi skjønner etter hvert noe av hans innvendige sinne og motiver, men, hvorfor den hevngjerrige thailandske politimannen med macheten er så forferdelig sadistisk får vi ikke vite mye om. Han forblir slik en overfladisk og uforklart hovedkarakter som på en måte visualiserer regissørens (umotiverte) bruk av sadisme og vold.

Handlingen går altså ikke som et skudd fremover her. Det tas mang en lang, krevende og stilfull filmatisk scene innimellom de mer actionpregede. Den krever tolvmodighet av sin seer, ikke minst når vi i en lang torturscene må se bort fra skjermen mang en gang. Igjen bruker den danske regissøren mye kul og frisk variert musikk, sammen med interessant lydbruk, akkurat som i ”Drive”.

Det er litt for gjennomlysende at filmen som helhet bare har en tynn substans av en historie, under denne kunstnerisk billedlige formen og uttrykket, sammen med volden. Nettopp derfor kan dette bare bli noe for de mer spesielt interesserte og vil aldri klare å gripe i like stor skala som for eksempel ”Drive”. Ikke at filmen føles mislykket eller uharmonisk i all sin ”vakre” og sære voldsballett, den bare føles litt grunn, tom og meningsløs utover det kunstneriske. Så, mye smak og behag dette altså som vil dele publikum grovt.