|
Anmeldelse av Bon appetit! Hr. President [ Les saveurs du Palais ] - Film (2012)
|
Film: Les saveurs du Palais (2012)
Aldersgrense: Alle
Kategori: Biografi, Komedie
Land: Frankrike
Regi: Christian Vincent
Spilletid: 95 min
Datoer:
| 2013-06-07 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.4 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (24 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Smakfull og enkel
Publisert: [ 6. Juni 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Hortense er en anerkjent og beskjeden kokk som en dag blir ønsket som privatkokk for selveste presidenten av Frankrike. Hun møter dog på sjalusi og ergrelse fra mange av de andre på kjøkkenet, men Hortense lar seg ikke rokke og produserer både et stilistisk og autentisk cuisine. Hun klarer å forføre presidenten med sin mat, men i maktens korridorer er det mange hindringer… |
|||
|
Anmeldelse: ”Bon appétit!” er helt klart en hyllest til det franske kjøkken, og man har virkelig klart å frembringe mye matglede, stolthet og nærmest følbare autentiske smaksopplevelser i filmen. I klassisk fransk lekker stil gjøres det på det mest fisefine vis, men filmen blir aldri så tørr av selvhøytidelighet at det blir smakløst, heldigvis. Mye av æren for dette er Catherine Frot i hovedrollen som sikkert spiller den stødige Hortense som til slutt møter på såpass mye motbør at hun velger å forlate presidentpalasset. Filmatisk sprudler det ikke akkurat av kameraarbeid og klipping, men et behagelig tempo og fortellerspråk passer nok den helt klart voksne publikumsmålgruppen godt. Historien er basert på en sann en, og slik sett sånn måtelig interessant og småvittig. Som film er ”Bon Appétit!” både ufarlig, enkel og ganske så straight rett frem-film. Det mest interessante som kommer ut av historien er det lille, men svært aktuelle, fokuset på matkultur og matsunnhet. Hortense blir nemlig etter hvert bedt om å kutte helt ned på usunn mat for presidenten, grunnet økonomiske og helsemessige årsaker. Her kommer den klassiske kollisjonen mellom matkultur, yrkesstolthet og sunnhet innen mat og kosthold inn. Skal man for eksempel ofre den gode og tradisjonelle smaken for helsas skyld? Hortense forlater altså presidentpallasset for heller å ta et helt annet og godt betalt jobbår ved en arbeiderbase på Antarktis, hun vil nemlig spare opp penger til å kjøpe seg sitt eget lille landssted på New Zealand. Her møter hun på utelukkende jubel og takknemlighet overfor mennene som jobber der og som får servert fantasisk mat fra henne hver dag. Her får hun den respekten hun og maten fortjener, det er ekte matglede, ikke snobbete, kresent eller utgiftsmessige sider som avgjør gleden ved å lage mat. ”Bon Appétit” er rett og slett en veldig greit vellykket film som både ser bra ut og som er vanskelig å irritere seg noe særlig over. Den er tydelig voksen i sitt franske stilfulle uttrykk og tematikk, men innbyr ikke særlig til noe større tankevirksomhet utover dette. Sulten går man uansett så absolutt ut av kinosalen, og kanskje er da nettopp dét den viktigste oppgaven til denne filmen. |
|||
