---

Ingress:
Tenåring Kitai og hans legendariske uredde far Cypher krasjlander og strander på Jorden, 1000 år etter at nesten hele menneskeheten ble utslettet etter en naturkatastrofe. Cypher er kritisk skadet og lillegutt Kitai må ut på en farefull ferd for å få signalisert etter hjelp.

Anmeldelse:
Og slik er faktisk hele filmen. Fem minutter i starten brukes til å forklare apokalypsen av Jorden, før vi så blir presentert for familien Smith, bestående av mor, far og sønn. De to sistnevnte havner altså i en voldsom krasjlanding på Jorden, og Kitai må løpe så god han er igjennom den nå svært menneskefiendelige atmosfæren og bakken på Jorden for å finne halepartiet på romskipet hvor nødhjelpen befinner seg.

M.Night Shyamalan er tilbake, på godt og vondt. La oss starte med det gode først. Et samarbeid med Will Smith høres i utgangspunktet ut som noe positivt da mye av hva Smith-familien tar i har blitt til gull. Denne gang er også mor Jada Pinkett med som produsent, mens lillegutt Jaden igjen spiller mot far Will.

Det trengs veldig mye godvilje til for å engasjere seg i denne tynne og enkle historien. Etter denne kræsjlandingen skjer det nemlig forstyrrende lite egentlig. Jaden får alt for mye å bære på sine fremdeles spede skuldre der han løper, hopper og sloss seg igjennom skog og jungel, dyr og monstre. Det finnes ingenting mellom linjene her. Det man hører i replikker er akkurat hva man får, og det er som om denne filmen bringer frem det ”verste” i Will Smith. Det vil si, hans (liksom) harde manneuttrykk i ansikt, replikkavvekslinger og grimaser blir i stor grad like overfladiske i skuespill og tradisjonell machoformidling som de er rørende og bevegende. Og nettopp denne selvhøytideligheten i Wills mange overseriøse replikker og uttrykk gjenspeiler mye av filmens (og Shyamalans) feilslåtte sjarm i mangel på humor og en mer lettfattelig omgang med handlingen.

Men bare for å slå fast noe først som sist. Det er likevel nettopp kjemien og samspillet mellom far og sønn som er det sterkeste her. Tidvis funker det nemlig godt mellom dem, Jaden klarer som i "The Karate Kid" å spille smertelig godt såret, trist og lei, noe som trolig er hans aller beste talent og sjarm. Det avhenger nok likevel litt av at du vet at disse to er faktiske familierelaterte, så vel som skuespillet mellom dem, for at man skal bli mer rørt utover dette.

Det er hovedsakelig som det sci-fi eposet ”After Earth” synes å gi uttrykk for å være, på plakaten og i traileren, at den feiler grovt. Utover enkelte varierende fremtidsscener med monstre, menneskekolonier, byer, og liknende, er det meste av handlingen fokusert rundt far og sønn som er alene på Jorda. Det er som en overdådig 'livets lære'-samtale mellom far og sønn der pappaen i kjent amerikansk moralprekenstil og sønnen igjennom ’learning the hard way’ skal bli sterk og mann. Man kan bli kvalm av mindre selvsagt.

Til slutt sitter man igjen med en klar følelse av at M.Night Shyamalan og the Smiths ikke har hatt store ambisjonene med denne fortellingen utover å servere et overtydelig far-sønn drama, forkledd som en lettbeint sci-fi film. Kunne de bare spart seg for det siste, og en haug millioner dollar, ja så kunne dette kanskje blitt mer som Will og Jadens forrige drama i den gode ”The Pursuit of Happyness”. Det må hvile en forbannelse over regissør Shyamalan, eller er det bare rett og slett en kreativ "skrivesperre" som aldri synes å ta slutt?