Den lange, intense, voldsomme og utdragende kinofilmen har muligens alltid vært der, men de siste tiårene kan den synes å ha normalisert seg, spesielt innenfor de klassiske storfilmene, blant sommer-blockbusteren, innen Marvel-filmene, med fler.

Flere og flere medier og instanser melder nå om at publikum vil ha kortere filmer på kino. Og kanskje ikke så rart - filmer utover to timers spilletid kan fort bli en både kraftig tålmodighetsprøve, en underholdningsmessig og intellektuell utfordring, både fra skaperne av filmen, og oss publikum.

Så, hvorfor er mange av særlig storfilmene på kino så jæklig lange?! Det kan synes som en oppfatning, særlig fra Hollywood, om at jo lengre og mer påkostet, jo bedre. Det er som om man forsøker å gi publikum mest mulig for pengene, rett og slett. Og dette hadde jo ikke vært en så dum tanke, sånn egentlig, hadde det bare ikke vært for at størrelsen og lengden som kjent ofte ikke er alt som teller.

Lengden som teller?

Når innholdet, historien, karakterene og helhetsopplevelsen mest forsøker å slå oss i hjel med det audiovisuelle spetakkelet som storfilmene ofte er, ja så blir kanskje virkningen og ettersmaken litt motsatt - man får rett og slett en overdose, man blir sliten og svett, mer enn tilfredsstilt og følelsen av å virkelig ha opplevd noe givende?

Setter man seg ned for å se en retro gammel film i dag, altså fra før 90-tallet og bakover, er det sjeldent å se at filmene varer stort lenger enn utover 90 minutter. Undertegnede har registrert at dette gjelder spesielt eldre skrekkfilmer. Der virker over 90-prosent å vare maks 90-minutter. Slike filmer er rett og slett en fornøyelse å se!

Men hva gjør så spillelengden med selve filmen? Korter man ned på spilletiden er det vel nærliggende å tro at man nærmest tvinger skaperne til å begrense seg, drepe sine darlings, og fokusere på å bli mer effektive historiefortellere, i stedet for å breie seg ut og være en overmektig blockbustermastodont i 2,5-3,5 timer?

Noe av problemet med slike lange storfilmer er vel kanskje at de ofte nettopp ikke har så forferdelig dype, interessante og givende historier å fortelle uansett, og slik må fordekke dette med storslagne og langdryge, men akk så grunne historier med klisjétematikk? 

Kinorommet vs. stua

Nå er vel kinorommet riktignok fremdeles det beste stedet å (tvinge seg til å) se de lange filmene, dét skal jo kinoen fremdeles ha. Men dette hjelper lite når filmene fort kommer på hjemmestreaming og hvor vi så må slite kanskje enda hardere der, med å forsøke å se disse lange filmene? Forstyrrelser, digresjoner og stadig oftere avbrekk påvirker kraftig opplevelsen av å forsøke å se en film på 2 timer og 45 minutter!

Det aller beste for bransjen, manusforfattere, produsenter og regissører, ville vel derfor vært om de ble tvunget til å tenke litt utenfor den normaliserte boksen. Tenke litt nytt, alternativt, og ikke minst - hvordan fortelle en historie mer effektivt, kortere, mer intenst og engasjerende? 

Er vi blitt lei de lange godstogene?

Undertegnede har anmeldt kinofilm i 17 år nå, og det slår ham stadig oftere hvor lei man blir av disse overlange filmene, spesielt de som altså uansett er så grunne, voldsomme og bombastiske at det halve ironisk nok derfor hadde holdt, lenge!

For tenk hvor deilig det hadde vært å sett heidundrende heftig Hollywood-action i kun 90-minutter, i steden for at øyne, ører og hjerne blir helt utslitt av å bli bombardert i 180 minutter, eller mer!

Tenk hvis storheter som Christopher Nolan og James Cameron bare kunne ha begrenset seg en snau time i spilletid, og slik fått filmer med enda større slagkraft, istedenfor å slite oss helt ut, for slik å delvis ødelegge kosen, engasjementet og tålmodigheten vår underveis?

Vi lever i en tid hvor tålmodigheten vår dessverre stadig blir kortere og kortere. Færre går og oppsøker landets kinoer, noe som delvis skyldes altså denne stadig kortere tålmodigheten vår. Vi må ha stimulering fortere, hyppigere og heftigere. Det er rett og slett slik det har blitt.

Men når enda stadig færre oppsøker kinoene fordi filmene også er for lange, ja da bør bransjen virkelig begynne å ta hintet. Man vil ikke lenger ha disse 2,5 til 3,5-times lange filmene. Man har sett de lenge nok nå. Vi har forstått at særlig Hollywood sjeldent klarer å fylle alle disse minuttene med innhold uansett, så hvorfor insistere på å fortsette med det? Bransjen bør heller intensivere og forsøke å forandre seg - bruke både krefter, talenter, penger og økonomi på å konsentrere seg om innhold og form, mer enn audiovisuelle spetakkler som bare sliter oss ut. På forhånd takk.