I anledning den kommende nye live action-versjonen av Lilo & Stitch, satte jeg meg ned for å se originalen fra 2002, en film jeg verken hadde sett før, ei heller egentlig la så veldig godt merke til da den kom. Overraskelsen ble derfor nokså stor da jeg fort merket hvor annerledes dette Disney-eventyret faktisk var.

I en tid hvor den nye Snehvit-filmen har møtt flodbølger av kritikk og sure oppgulp, var det spesielt interessant å se Lilo & Stitch, en film som i stor grad skiller seg markant fra Disneys vanlige streite troper. Her blandes en sci-fi historie med mer klassiske Disney-elementer som familiesamhold og verdier, og hvor eventyrgrepene og musikknumrene ligger langt i bakgrunnen.

Historien om Lilo og Stitch er den om familieutskudd som ikke finner seg til rette, som er annerledes, som ikke får venner, og dermed mangler tilhørighet.

Lille Lilo bor alene sammen med sin langt eldre søster etter at foreldrene deres døde i en bilulykke. Forholdet og dynamikken deres er imidlertid preget av mye uro, bråk og dårlig organisering. Storesøster Nani sliter med å holde den svært utagerende og “gudene må vite hvor mange diagnoser"-pregede lillesøster Lilo i tømmene. Nani er åpenbart heller ikke voksen nok til å være forelder, og hun sliter økonomisk med å holde på en jobb.

Når så Stitch plutselig en dag krasjlander på Hawaii fra verdensrommet, går det ikke lange tiden før Lilo finner en slags jevngal raring og venn i denne lille viltre skapningen.  

Lilo & Stitch lener seg tungt på en type “den stygge andungen”-tematikk, hvor utenforskap og annerledeshet gjør at Lilo er svært langt unna den klassiske streite, enkle eventyrprinsessen. Disney spilte da også morsomt på dette i sin promo rundt filmen tilbake i 2002 - det er alltid et utskudd og et problembarn i alle familier, ja selv innad i den vanligvis så skinnende og skinnhellige Disney-familien. 

Som kontrast til det man ofte tenker på når det gjelder særlig den eldre Disney-katalogen, opplevdes Lilo & Stitch som en befriende frittalende og røff film. Lille Lilo er umåtelig sjarmerende i all sin politisk ukorrekte fremtoning, oppførsel og tidvis røffe språk.

I 2025 blir det derfor morsomt og interessant å se hva Disney har gjort med originalmaterialet - har de turt å lene seg mest mulig på den friske Lilo og humoren i originalen, eller har de justert ned manuset og flatet henne ut? Med Chris Sanders (Dragetreneren, Croods, Den ville roboten) bak manus på begge Lilo & Stitch-versjonene, har jeg faktisk trua! Uansett - svaret får vi om noen uker da filmen premierer i slutten av mai. 

(Foto/Copyright: The Walt Disney Company Nordic / Disney Enterprises Inc.)