I 1995 kom den psykologiske thrilleren Copycat ut, til undertegnedes store begeistring og fryd. Endelig en film som dedikerte seg til og tok seriemorderfenomenet på alvor, liksom! 

(NB: Denne teksten byr på små spoilere, for dere som ikke har sett filmen.)

Faktum er at Copycat ikke akkurat var den første til å handle om amerikanske seriemordere. Hele 90-tallet var i det hele tatt spekket med beslektet tematikk og liknende filmer. Nattsvermeren fra 1991 satte en nærmest umulig høy standard å nå opp til, mens David Fincher gjorde det samme med sin Seven i 1995. Andre titler som Basic Instinct, Kiss the Girls, Along Came a Spider, The Bone Collector, og en haug med andre filmer, ja til og med slasherklassikeren Skrik (1996), tok alle for seg lyst- og seriemorderen på ulike vis. 

Selv om jeg ofte svarer nettopp Nattsvermeren og Seven på spørsmålet om hva som er mine favorittfilmer (og da mener jeg all time-favoritter!), så elsket jeg også Copycat fra første stund. Til tross for den lett gjenkjennelige og forsåvidt erketypiske amerikanske stilen til regissør Jon Amiels (Entrapment, The Core), var det likevel noe med hvor fengende, medrivende, godt spilt og oppriktig oppslukende creepy historien føltes. 

Fagperson møter studieobjekt

I Copycat møter vi på kriminalpsykolog Helen Hudson, en dame som har seriemordere som spesialfelt  Etter å ha holdt et innlegg ved et universitet, blir hun forsøkt drept av en psykopatisk drapsmann. Hudson spilles av Sigourney Weaver som kanskje mest er kjent som beinharde og tøffe Ellen Ripley fra Alien-filmene. I Copycat spiller hun imidlertid noe ganske motsatt - en psykolog og fagperson som lider av PTSD og sliter med nervene etter angrepet. Følgende har hun i ettertid buret seg inne i en diger og hermetisk lukket leilighet i San Francisco.

Når en ny seriemorder begynner å drepe som andre tidligere kjente seriemordere, søker etterforskerne MJ Monahan (Holly Hunter) og Ruben Goetz (Dermot Mulroney) hjelp hos Hudson. Hun går motvillig med på å hjelpe dem, bare for å etter hvert oppdage at morderen snart også er etter henne! Copycat-morderen jobber seg slik ikke bare nærmere innpå Hudson - denne må også stoppes før han kopiere enda flere kjente amerikanske seriemordere.

Noe av det jeg likte og fremdeles liker ekstra godt med Copycat, er måten den tar seriemorderfenomenet seriøst på. Ikke bare spinner den sin egen historie og lager nye filmatiske seriemordere, men historien baker inn mange, velkjente, og virkelige drapsmenn. Dette binder fiksjonen og virkeligheten sammen på en måte som gjør den oppriktig creepy. Man kan liksom le og tulle så mye man vil med at dette er en fiksjonsfilm, men når mange av sakene i filmen er ekte og reelle, stivner liksom gliset fort til is. 

Kvinnedrevet narrativ og radarpar i sentrum

De som kjenner meg litt mer privat, vet godt hvor fascinert jeg lenge har vært av seriemorderfenomenet. Jeg synes blant annet at det er interessant at dette fenomenet sier mye om samfunnet, om kulturen, ja om den mentale tilstanden til landet og stedene slike opererer innen. I Copycat er vi altså i San Francisco, en by som forsåvidt heller ikke er ukjent med sin andel seriemordere.

Historien i Copycat handler også om flere andre ting, som berømthet, det å bli sett og sett opp til, det å få respekt, med mer - alle motiver som muligens driver denne kopibesatte seriemorderen og som videre sier mye om oss mennesker, både galne, som hardarbeidende forskere og politi.  

Noe av det som fort gjør at Copycat markerer seg ut, selv om den absolutt også gjør det grunnet tilnærmingen til historien og tematikken, er det kvinnedrevne tospannet i Weaver og Hunter som står i hovedrollene. Det hører med til en sjeldenhet, ja til og med den dag i dag. Og så hjelper det selvsagt heller ikke på min elsk til filmen at Weaver og Hunter spiller knallbra også.

Det var, og er fremdeles, uvant å se Weaver i en slik sårbar karakter. Hunter på sin side er så karakteristisk, sjarmerende og tøff, til tross for at hun er ei lita mus av en politikvinne, at det er umulig ikke å like henne. Begge er de bilder på kvinner som jobber og arbeider innenfor sterkt mannsdominerte arenaer, enten det gjelder politivesenet, eller blant seriemordere. Her ligger også noe av styrken og kulheten med å sette to kvinner i disse hovedrollene.  

Tidsbilde og avtrykk

Sett opp i mot dagens true crime-fascinasjon og den enorme bølgen av seriemorderportretter som finnes der ute, føles Copycat i dag nærmest som litt forut for sin tid. Den ble kanskje ikke en like stor hit som genreklassikerne Nattsvermeren og Seven, men er du blant dem som ikke kan få nok virkelighetskrim og enda ikke har sett Copycat, ja så bør dette være tiden for endelig å få øynene opp for dette som etter mitt syn er en skikkelig fengende, retro 90-talls godbit. 

Filmen er dessuten også et morsomt tidsbilde på 90-tallet. Helen Hudson bruker datamaskiner, elektronikk, teknologi og ikke minst internett på en utstrakt og moderne måte, noe som var fascinerende å se på, tilbake i 1995. Sammen med fokuset på seriemorderfenomenet og vår oppslukende iver på slikt, blir Copycat også slik et (pop)kulturelt tidsbilde, vel så mye som en ren psykologisk thriller og spenningsfilm. 

Selv om noe av dette samme også i dag gjør den noe utdattert, er det fremdeles fascinerende hvor medrivende den er. Regissør Amiels stil i den visuelle komponeringen, i fargebruken og collagene, er den dag i dag like slående. Når for eksempel Helen Hudson heises opp fra toalettet og henger dinglende og kjemper for livet, er det med en blodrød dressjakke og skjørt som står slående i kontrast til det kritthvite, nakne og rene toalettrommet forøvrig.

Sammen med Christopher Youngs intense, lite beskjedne og nærmest campy overdrevne musikk, vekkes her minner til andre slående filmhistoriske enkeltscener og filmer. 

Toalettscenen i Copycat er nemlig det dusjscenen var for Hitchcocks Psycho, både som visuelt sjokkerende enkeltscene, og med karakteristisk musikk pålagt. Eller som heisscenen i Brian De Palmas Dressed to Kill - sjokkerende uventet, og så deilig overdrevet som kun Hollywood kan gjøre det, samtidig som det faktisk også funker. Basic Instinct (1992) har forresten også en sjokkscene i en heis, når jeg tenker meg om.

Når det nå altså har gått 30 år siden Copycat kom ut, er det facsinerende å se hvor “forut” for sin tid den var. Samtidig speiler den dagens true crime-fascinasjon og skildrer den første perioden i historien hvor vi mennesker kunne leve isolert, men likevel ha tilgang til omverdenen igjennom data, internett og øvrig teknologi. Som erketypisk Hollywood-thriller av en retro godbit, kan jeg personlig derfor ikke få anbefalt denne nok, spesielt om du som meg er en sucker for psykologiske thrillere fra 90-tallet!