(NB: Denne teksten inneholder visse spoilere om handlingen i filmen)

Tilbake i 1998 satte The Truman Show fokus på reality-tv, konseptet med konstant overvåkning, samt det faktum at vi mennesker elsker å kikke på andre. Dette satiriske blikket var slik på mange måter langt forut for sin tid og de nesten 30 årene som har gått i ettertid, hvor verden har sett det ene reality-konseptet, etter det andre. Men har filmen tålt tidens tann? Tålte The Truman Show i det hele tatt et kritisk blikk selv tilbake i 1998? Ifølge mange amerikanske filmkritikere, gjorde den absolutt det. Men mer om dette senere. Først må jeg få lufte litt andre tanker om denne særs fascinerende filmen… 

Filmatisk realisme, og hvordan å svelge kameler for å oppnå det

The Truman Show kom altså ut i 1998 og hvor manuset ble skrevet av Andrew Niccol, mens Peter Weir regisserte. Weir står bak sterke filmer som Dead Poets Society (1989) og Master and Commander (2003). Sånn sett kan man jo si at historien om Truman virkelig var i de beste hender. Og ikke for det - The Truman Show er veldig bra laget, spilt og alt det der. Det er ikke der “problemet” med filmen ligger etter mitt syn - det ligger i den skrevne historien og måten narrativet formidles og legges frem på. 

The Truman Show hadde virkelig noe nytt og altså forut over seg da den kom, og det på mange forskjellige vis. Kanskje var det derfor også at selv Oscar-akademiet ble så begeistret over denne lurehistorien at de nominerte den til 3 priser - for originalmanuset til Niccol, birollen til Ed Harris, og for regien til Weir. I dag, og jeg vil hevde selv tilbake i 1998, faller det meg imidlertid rart - hvorfor ble denne filmen så til de grader ukritisk hyllet?

Jeg mener… selv om den er svært godt laget og utført, interessant og viktig på flere vis, ja så er den like fullt stappfull av narrative, logiske og virkelighetsrelaterte urealistiske sider, og det nærmest over alt!

Historien spinner altså rundt Truman Burbank, spilt av gummytrynet og Hollywood-stjerne Jim Carrey. Han passer selvsagt ypperlig til en slik “offerrolle” med tragikomisk tilsnitt. Truman befinner seg i en liten idyllisk kystby et sted i USA hvor han lever et bekymringsløst liv som “grå og kjedelig” salgsmann. Det han imidlertid ikke vet, er at han siden den dagen han ble født, har blitt overvåket, filmet og fulgt av millioner av tv-seere igjennom en grundig organisert tv-produksjon! Tusenvis av skjulte kamera følger ham hver dag, og hundrevis av skuespillere omgir ham til hverdags. Den hensynsløse og manipulative tv-produsenten Christof styrer showet som går som et realityshow 24/7.

Truman er som en innestengt labrotte som ikke aner hva, ei heller at det i det hele tatt skjuler seg noe bortenfor horisonten. Samtidig må skuespillerne og produksjonen forsøke å styre ham, spesielt de gangene han “skeier ut” og ønsker å utforske livet og verden utenfor byen. En dag går det imidlertid opp for Truman at noe ikke stemmer, og da starter galskapen…

Vel… her er det fristende å tenke, og håpe, at flest mulig av dere som leser handlingsresyméet rynker på nesen. Hvorfor? Jo, fordi dette høres ut som et altfor utrolig konsept, plot og historie, noe det jo i høyeste grad også er.

Likevel er det, og var det, urovekkende få som kritiserte filmen for nettopp slike ting, selv ikke blant amerikanske kritikere. I stedet ble filmen altså skamrost for sitt innovative konsept og satire over media, manipulasjon, kikkermentalitet, med mer. Og her må jeg forsåvidt si meg enig - The Truman Show er jo virkelig interessant, sånn sett. 

Men så var det altså troverdigheten og realismen, da. Filmen står på IMDB markert som blant annet komedie, psykologisk drama og satire. Ingen av disse genrelappene er stort å reagere på. Absolutt ikke. Derimot er den ikke betegnet som en ‘sci-fi’, eller ‘fantasy’, for den saks skyld. Likevel har den altså så mange plothull og skår i realismen sin, at jeg nærmest ikke helt vet hvor jeg skal starte. Men la meg nevne noen av tingene som skurrer her…

Godvilje og beleiligheter

Noe av det første som slår oss underveis når vi følger Truman i hans hverdag, er logistikken. Hvordan har tv-produksjonen klart å organisere hundrevis av mennesker til å spille skuespill, og det i over 30 år? Har ikke skuespillerne et eget liv, utenfor denne “jobben”, inkludert hans kone? Dæven, de må være godt betalt!

Før Truman ble født, ble det dessuten bygget en gigantisk dom, som et lokk som strekker seg over det som må være kilometervis av avstander, over denne lille kystbyen. Fra første dag av går altså hundrevis av mennesker med på å spille et spill, alt for å lure stakkars Truman. For ikke å snakke om organiseringen av showet de påfølgende 30 årene - hvordan i huleste har alt dette blitt gjort og faktisk gjennomført?!

Hvem har godtatt at en slik bygging, organisering og tv-produksjon gjennomføres? Hvem har betalt for det? Hvilken amerikansk president har godtatt dette? Har ikke media noe etisk-moralsk regelverk å forholde seg til? Hvordan vet man akkurat hvor man skal sette opp de 5000 kameraene i byen? Kan man forutse Trumans bevegelser så godt på forhånd, ofte helt ned til den minste centimeter? Hvorfor er det ikke x-antall mennesker som forsøker å stoppe produksjonen og si ifra? Har alle (med)menneskene mistet hjertet og medfølelsene sine? Og så videre, og så videre.

Igjen, husk - The Truman Show står ikke oppført som noe fremtidsvisjon eller som science fiction, og dermed må den regnes som å skulle kunne fungere i virkeligheten, i vår faktiske tid og verden(!). 

Alt dette hopper historien og det Oscar-nominerte manuset til Andrew Niccol altså glatt over. Noen av utfordringene rundt historien forklares og begrunnes riktignok, men langt i fra alt blir forsøkt (bort)forklart. Trumans historie oppleves slik derfor underveis som en slags “confirmation bias”-type film - en historie hvor man glatt hopper over elementer som ikke kan forklares rasjonelt, og heller bare lukker øynene for dette. Slik som politiet gang på gang blir avslørt at gjør det samme i kriminalsaker - de havner i et tunnelsyn, altså låser seg til en teori, uten å gidde å finne forklaringer på ting som ikke passer med denne teorien og historien. 

En ting er at manusforfattere og filmteam ikke bryr seg med å ta tak i all slik ulogikk, men hva sier slike filmer om oss publikum som faktisk ser filmene? Er vi bare dumme, naive og lettlurte? Eller handler det også om andre ting?

Den “dumme” seeren, og kritikeren med

Filmatisk realisme har utviklet seg på samme måte som mye annet innen filmmediet, opp igjennom historien. Det som funket for 60 år siden, vil ikke nødvendigvis funke i dag. Selv gamle mestere som Hitchcock hadde fått stryk på flere vis i hva realistisk og logisk narrativ, fortellerteknikk, menneskelig oppførsel og handlingsmønster angår, i dag. Men kan vi skylde på dette, kun for 27 år siden, da The Truman Show kom ut?

Hvis vi går tilbake til hva amerikanske kritikere sa om filmen i 1998, er det lite som tyder på at de heller hang seg opp i slike ting. I stedet ble de positive adjektivene og frasene kastet over filmen. 

Washington Post skrev blant annet “…close to pure perfection…”. Joda, om man altså lukker øynene for alle bristene i historien, så.

Time skrev «Hollywood’s smartest media satire in years…». Igjen - joda, kan være enig i dét, om man altså lukker øynene og skrur av deler av hjernen underveis. 

Eller som Newsweek konstaterte; «A miraculous movie. It will rattle both head and heart». Ja, forsåvidt. Den kan i hvert fall kalles mirakuløs, for lite av dette kunne ha utfoldet seg slik i virkeligheten. 

Noe av det manuset til Niccol synes å droppe helt, er mennesker som (garantert også i virkeligheten) ville ha protestert høylytt over Truman-showet, og slik bedrevet alt i fra demonstrasjoner, til kampanjer, til å gjøre direkte opprør mot showet, o.l. Filmen viser sant nok to små innslag av mennesker som forsøker å ødelegge underveis, men jeg tror sannheten er at dette showet ikke ville ha overlevd i noen måneder engang. I hvert fall ikke i over 30 år!

Dermed unnlater Niccol og Weir å pensle et mer realistisk, sant og ærlig bilde av oss mennesker, og ergo føles historien i The Truman Show like manipulativ som det den forsøker å gjøre satire over media som. Og her ligger en stor del av provokasjonen over at få synes å ha kritisert filmen for slike ting. Men det er jo klart at om man hopper over det faktum at ikke alle folk er stokk dumme og naive, ja så er det vel heller ikke så vanskelig å skrive en slik historie, så den går opp, uten noe særlig motstand? 

Heldigvis var det i hvert fall én kritiker som sa det med enkle og klare ord, nemlig Jonathan Resenbaum fra Chicago Reader; «The Truman Show is one of those high-consept movies whose concept is both clever and dumb». Og nettopp. Man må sluke alle filmens dumheter, for å sette pris på dens gode sider, men hvor folk altså, selv ikke kritikerne, nevner et ord om alt dette “dumme”. 

Åpne, eller lukke øynene?

Oppsummert må det konstateres at The Truman Show er en virkelig fascinerende historie og film. Den utfordrer vår, og filmmediets, måter å omgås realisme og troverdighet på, samtidig som den sier mye interessant om oss mennesker. Vi har alltid vært oppslukt av andres privatliv og vi har alle et visst kikkerbehov i oss. Samtidig representerer Truman Burbank selv det gode, fine og sympatiske i oss.

Parallelt sier filmen ironisk nok også mye om oss seere, nemlig at vi gjerne lukker øynene for urealisme og ulogikk, bare historien for øvrig er interessant og fengende nok. Hva sier så dette om oss? Jo, at vi dels både er naive, godtroende, konfliktsky og ukritiske. Filmen får slik et metanivå over seg som burde brukes innen filmstudier, filmvitenskap og filmfaglige sammenhenger, noe jeg virkelig håper at den blir.  

Samme år som The Truman Show kom ut, foregikk det et liknende eksperiment, i virkeligheten. Mannen som ble kjent som Nasubi var en japansk mann som i 1998 ble lurt til å sitte alene og naken inne i et lukket rom i hele 15 måneder, et show resulterende i opptil 17 millioner seere på sitt meste. Hans historie kan sees blant annet i dokumentaren The Contestant som kom i 2023, for tiden tilgjengelige på NRK Nett-TV. Selv om det er langt fra Nasubis opplevelse og historie, og fiksjonen om Truman, har den visse likheter, spesielt i hva kikkermentalitet, naivitet og liknende angår. At vi mennesker liker å leke Gud overfor andre er heller ingen ny ting akkurat. 

Spørsmålet er videre hva virkelighetens Truman ville ha gjort om han en vakker dag, etter 30 år, oppdaget at han var født inn i en verden som en latterlig spøk for en hel omverden? Ifølge filmens slutt tok han det med et smil. Hadde det derimot vært meg selv, hadde jeg heller trolig først måttet tilbragt x-antall timer hos psykolog, blitt kraftig medisinert, før jeg så hadde saksøkt den amerikanske stat og tv-selskapet, samt søkt opp tv-produsent Christof for å utføre en blodig hevn!

Når Truman tar steget ut i den virkelige verden og forlater domen, jubler til og med folk over dette, altså samme folk som har nytt å se hans liv bli ødelagt, i 30 år! Forsåvidt en god satire over våre dobbelmoralske sider dette, men hvor har menneskelig sympati og empati gjort av seg i Niccols manus før denne slutten? Filmens naive og beleilig behagelige slutt blir slik bare nok en menneskepsykologisk lite troverdig fremstilling fra Niccol og hans “skamroste” manus.

Til slutt står The Truman Show for meg igjen som en forsåvidt god idé, men som må hoppe over mange logiske brister for å gå opp og fungere. Underveis er man prisgitt at vi publikummere skrur av en viss andel av hjernen vår, for slik ikke å henge oss opp i narrativets mange humper og brister, forsåvidt et klassisk problem innen Hollywoods fiksjonsfilm, dette. Men med tanke på at The Truman Show dels føles såpass smart, interessant og kult skrevet og laget for øvrig, er denne slagsiden ved filmen en lei og vesentlig akilleshæl som jeg føler virkelig skader den som helhet. Det betyr jo selvsagt ikke at man ikke kan få mye ut av filmen, selv i dag, men irritasjonen over alt dette ligger og skurrer og skraper i bakhodet hele veien, i hvert fall for min del.

Filmatisk realisme handler om måten vi forsøker å fortelle troverdige narrativer på, og hvor mye man er villig til å “lukke øynene” for ubehageligheter og humper i veien underveis. Dette gjelder både fra dem som lager fiksjonen, og oss som konsumerer den. Mot slutten av filmen blir den kyniske produsenten Christof spurt; «Hvorfor tror du at Truman ikke har fattet mistanke før?». Da svarer han; «Vi aksepterer virkeligheten slik den presenteres. Så enkelt er det». Og ja, sannelig… så enkelt kan det for mange folk åpenbart være, der de sluker denne filmen rått, uten å henge seg opp i alle dens ulogiske brister. Sånn sett biter filmen seg selv i halen til slutt, og føles nesten som et filmatisk menneskepsykologisk eksperiment i seg selv. Genialt? Meget mulig.