Filmen begynner med at vi får se en matrisen, som er et digitalt grenseland. Vi hører Kevin Flynns (Jeff Bridges) stemme der han forteller hvordan han lurte på hvordan objekter så ut for datamaskinen. Men så kom han selv inn i systemet, og verden var vakrere enn han noensinne hadde drømt om. I det digitale grenselandet møtte han krigeren Tron, som kjemper for brukerne. Han viste Kevin ting ingen hadde forestilt seg. Sammen bygde de en ny matrise for både programmer og brukere der all informasjon var fri og åpen. Kevin Flynn lagde så et program, som han kalte Clu, i hans eget bilde som kunne tenke selv. Clu ble også med på å skape den nye matrisen.

Historien begynner i 1989. Dataselskapet, Encoms sjef, Kevin Flynn har forsvunnet. Flynn var kjent for å ha designet de to mestselgende dataspillene i historien. Med Flynn savnet er nå selskapet i kaos. Hva som skjer med Encom, ligger nå i hendene til Flynns sønn, Sam. Sam er blitt foreldreløs etter at faren er forsvunnet og moren avdød. Nå er han den største aksjeeieren i selskapet Encom. 20 år senere får Sam et anrop på en personsøker som stammer fra farens gamle spillehall som ikke har vært i bruk siden 1989.

Sam oppsøker spillehallen og finner et hemmelig bakrom. Der finnes en maskin som kan digitalisere objekter og Sam blir offer denne maskinen som fanger ham i det digitale grenselandet dom faren var med å bygge. Der finner han etterhvert faren sin, men det som betyr noe er å finne sin vei ut av det og over i den virkelige verden. Og det er lettere sagt enn gjort nåe dataverdenens maktbalanse er snudd. Det som skulle bli det perfekte systemet ble korrupt. For å slippe unna må man finne en måte lure systemet...

Man kjenner igjen veldig mye fra den første filmen. Grafikken er riktignok oppgradert et par hakk, men konseptet er fremdeles det samme. Alt ser veldig gjennomført ut i Tron-oppfølgeren. De kule spilldraktene med lysende farger som vi opplevde i første film er også plass. Verdenen er som i ‘The Matrix’ også en digital matrise, og mye kan oppfattes på samme måten som i sci-fi-klassikeren ‘The Matrix’ fra 1999. Men i Tron 2 føles den digitale verdenen som noe annet enn den man finner i ‘The Matrix’. Alt føles heller som et slags heldigitalt rart spillrike med sine helt egne spilleregler. Spillene som spilles kan minne litt om arkadespillvarianter av gladiatorkamper. Dette føles dog som en slags mer voksen versjon av Disney-filmen Rive Rolf fra 2012.

Som i ‘The Matrix’ dreier filmen om å kontrollere sin verden. Vi møter en mørk korrupt spillverden der alt håp ser ut til å være ute. Det har vært mytteri i den en gang så harmoniske drømmeverdenen. Clu som var ment til å være den rettferdige selvtenkende programmet har blitt for kraftig. Han styrer nå matriseverdenen med jernhånd. Det er også Clu som har lokket Sam inn i matrisen fordi han vil ha noen flere brikker å spille med.

Jeg skal ærlig innrømme at Tron 2 føles veldig nerdete og litt innadvent ved første øyekast. For de som ikke interesserer seg for eldre dataspill eller smalere sci-fi-filmer, er dette nok et skudd i mørket. For min del synes jeg nok filmen tilfredsstilte meg, selv om jeg nok håpet at den skulle være mer solid i alle ledd. Alt er stilsikkert gjennomført, men for min del blir det nok kanskje litt for enkelt og sterilt uten de detaljene som jeg håpet skulle være med å virkelig revolusjonere inntrykket.

For min del synes jeg nok den første filmen føltes litt mer interessant, og særlig med tanke på tiden den er laget under. Jeg hadde virkelig forventet at man hadde mer å stille opp med i en oppfølger skapt nesten 30 år etter den første filmen. Men det som kanskje er det kuleste med filmen er lydsporet. Lydsporet hørtes sinnssykt fett ut på surroundanlegget. Musikken hadde jeg igrunnen litt skuffet over ettersom den er laget av den ikonske elektronikamusikkgruppen Daft Punk (En av mine ynglingsartister).

Man føler ikke alltid at alt engasjerer like mye. Det blir litt mye tom action i Tron 2. Handlingen er litt typisk for en slik film. Den onde Clu får tak i den viktige tingen som han ikke måtte få kloen i og det i en klossete manøver fra mesteren selv, Kevin Flynn (Hovedpersonen fra første film). Og det er også litt rart at Kevin Flynn ikke har prøvd å rømme før for å se igjen sin sønn. Det er mulig at han så annerledes på sakene når han så seg nødt til å ‘redde’ Sam fra å bli fanget for all tid i matrisen. Midten av filmen føles også litt småkjedelig. Heldigvis er det litt mer krutt i slutten av filmen.

Som i så mange filmer trenger man en god del slump og flaks for å overleve alt det hovedrollefigurene går igjennom underveis i filmen, men det er man jo så vant til i film. Jeg skulle ønsket at man hadde et litt bedre manus for denne Tron oppfølgeren. Fortellerteknikken har og en del å gå på. Regissør Joseph Kosinski har også laget Oblivion fra 2013 som også føles i mine øyne litt for generisk ‘naken’ og uten den helt store gløden. Både Tron 2 og Oblivion er okei filmer, men det mangler det siste lille ekstra for å løfte dem opp til klassikernivå.

Konklusjon
Alt i alt er Tron Legacy en okei oppfølger. Den føles passe greit utført og gjør ikke så mye skam på den første filmen. Tron Legacy er veldig tro mot den første filmen ned til minste detalj. Det liker jeg bra, men det hadde vært rom for å gjøre filmene også litt mer ulik hverandre også. En oppfølger skal gi oss litt av det vi kjenner og også blande det med nytt friskt blod. På samme måten som man eksempelvis gjorde med Aliens eller Terminator 2. I Tron Legacy var det for lite nytt og jeg skulle gjerne fått mer tid i den ‘virkelige’ verden også. Det virker litt som om man har en del scener med bare som tidsfyll. For min del kunne de mange og lange ‘dataspillkampene’ vært kuttet ned på litt. Det fordi våre helter er litt for dyktige, og det gjør at dette heller aldri blir spennende nok. Jeg vil at spenningsillusjoner skal holdes ved like av tvister og lignende, selv om jeg gjerne innerst inne vet hvem som vinner til slutt. Derfor ruller jeg ikke mer enn en firer på terningen.