Sesong 3 fortsetter ca. et år etter at saken om Rosie Larsen ble ferdig. Vi møter igjen på Stephen Holder som leter etter ei forsvunnet ungdomsjente. Etterforskningen leder ham til en av hans partner Sarah Lindens tidligere drapssaker. Linden, som ikke lenger jobber som politi, blir likevel dratt inn i saken når stadig flere lik dukker opp.

Vi er i regntunge og gråe Seattle hvor fokuset denne gang er på byens mange hjemløse barn og ungdom, helt ned til 10-årsalderen. Mange lever på gata, andre på et av byens få og stadig færre ungdomsherberger. Felles for dem er at de er en tapt generasjon, uten særlige muligheter til gode fremtidsutsikter. Enda verre er det at noen driver på med å ta livet av dem, én etter én…

Sesong nummer tre av den amerikanske versjonen av danskenes suksessrike ”Forbrydelsen” går sine egne veier. Kanskje vel og bra dette, for hva er vel mer ”kjedelig” og kjipt enn rene remakes, selv om enkelte elementer, som morderen, selvsagt alltid blir forandret. Handlingen i Seattle er både spennende og creepy, men er vel så mye et gripende drama og portrett av samfunnets ”typer” av mennesker, prostituerte, narkomane, fortapt ungdom, politiet og deres arbeid, med mer. Fokuset på disse ungdommene klarer nærmest umiddelbart å treffe deg rett i marg og sjel, man får vondt bare av å tenke på alle som har det slik i virkeligheten.

Det oppleves derfor både forfriskende ”nytt” og annerledes at man har valgt en slik type mennesker som sentrum for seriens grusomme morder og hans målgruppe. I tradisjonell Forbrytelsen/The Killing-stil er det dørgende mørkt, dystert, sårt og vondt over hele fjøla. Det er som en slags serie-versjon av David Finchers thrillerdrama ”Seven”; få lystpunkt. Etterforsker Sarah Linden og co får virkelig kjørt seg i hva emosjonelle sider angår, både privat og jobbmessig. Som seer kan man bli depressiv av mindre, ja såpass dystert er det hele.

I likhet med Lindens evne til ikke å klare å la være å se nærmere på disse grufulle drapene, ja slik blir vi også dratt inn i og svært engasjert i disse ungdommenes liv og skjebne. Også de pårørendes liv blir skildret, samt selvsagt det troverdige og slitsomt vanskelige politiarbeidet. Det er i det hele tatt noe av dette som gjør serien så sterk, at vi følger alle ledd blant folkene som blir involvert i en eller flere drapssaker.

Enkelte skuespillere blir vi dessuten så knyttet til at de nærmest kjører hele skuta på egenhånd. Der danske Sofie Gråbøl glimrende spilte Sarah Lund på sin egen særegne måte, slik blir Mireille Enos enda mer særegen og uforglemmelig. Hennes stålkarakter virker som skapt for henne! Svensk-amerikanske Joel Kinnaman (”Snabba Cash”) er også så særegen som Lindens motpart at de to sammen er et utrolig sterkt par til en slik tv-serie.

Biroller som Peter Saarsgaard fengselskarakter er også sterk. Fokuset på ham som dødsdømt fange i fengselet får kanskje unødig mye tid igjennom sesongen, men det interessante er blant annet hvordan karakteren utvikler seg, uten å røpe nøyaktig hva dette innebærer. ”The Killing” synes å ville sette agenda rundt både skyldspørsmål og bruken av dødsstraff, noe som gjør denne sesongen ytterligere mer engasjerende. Enkelte elementer blir ikke servert oss med fasitsvar, og man må selv gjøre seg opp mening rundt skyld, etikk og moral.

Jakten på morderen er som vanlig spennende og engasjerende, og i kjent stil kommer den ene uventede vendingen etter den andre. Det er som nevnt umulig ikke å bli kraftig (be)rørt av disse ungdommenes skjebne, det er liksom noe ekstra grufullt og hjerteløst over drapene på allerede tungt slitende mennesker. Vi blir dessuten glade i enkelte av bikarakterene, og det er desto mer vondt og hjerteskjærende når tragiske ting hender. Igjennom serien tas dessuten flere gripende og nærmest beundringsverdige vendinger, ting går nemlig ikke alltid slik man tror.

Sesong 3 av ”The Killing” starter utrolig sterkt og medrivende. Igjennom de tolv episodene dras vi mer og mer inn i miljøer som sjeldent blir skildret på tv og film, mens mer kjente problemstillinger som drapsetterforskning og politiarbeid selvsagt er gjort uttallige ganger tidligere. Der den danske serien var hakket mer spennende og skummel, ja der er den amerikanske desto mer dyster og fæl. Slutten på sesongen skal selvsagt ikke røpes, men oppleves. Seriens styrke som helhet er som nevnt dens dekning av alle involverte parter i en drapsetterforskning, og med glimrende skuespillere så blir dette kvalitetstungt og medrivende for dem som liker en såpass mørk serie.