”The Killing” ble serien som ikke ville dø, den klarte noe så sjeldent som å stå opp fra kanselleringsdøden ikke bare én, men to ganger. Den amerikanske mørke krimnoir-serien gjorde i sine to første sesonger en nokså lik remake av den danske suksessen ”Forbrydelsen”. Sesong to (eller tre, siden første sesong gikk over to deler) brakte oss til slummen og gateungdommen i Seattle, en sesong som i seg selv var knallsterk og særegen og slik gjorde at serien skilte seg godt frem som en egen sterk serie som sto godt på egne bein. Seriens litt tunge produksjonsgang innebar altså flere kanselleringer, men mye takket være skaperen Veena Sud og ikke minst Netflix som overtok produksjonen helt, fikk ”The Killing” sin siste, skal vi si, ekstra verdige sluttsesong med 6 episoder.

(Det vil naturligvis være fare for spoilers videre i teksten!)

Vi fortsetter akkurat der tredjesesongen sluttet. Sarah Linden er nærmest sønderknust og overstresset etter hendelsene som skjedde. Sammen med Holder må de to stole på hverandre, at ingen sier noe om deres handlinger. Samtidig blir de satt på en ny sak vedrørende brutale drap på en rik familie hvor deres militærsønn er den eneste overlevende. Hovedcase blir; var det han som gjorde det eller ikke. Parallelt må Linden og Holder altså også forsøke rydde opp etter handlingene i tredjesesongen, mens de dermed risikerer både liv og karriere for dette.

Kvalitets-noir

Interessant er det å se at flere av de medsammensvorne danskene fra ”Forbrytelsen” også har bidratt på produsentsiden av ”The Killing”, og kanskje derfor har serien nærmest gått fra god til knallsterk i tredje og fjerde-sesong, uten å bli for lik den danske, men mer fått mulighet til å vokse som egen serie mens danskene har overvåket med sine øyne. I siste episode er det amerikanske Jonathan Demme som står for regien, en mann som kanskje er mest kjent for å ha laget den ”perfekte” thriller i ”Nattsvermeren” (1991), så, jeg sier ikke mer.

Regntunge, værsure og dystre sider av Seattle føles fremdeles slående perfekt for scenarioene som utspiller seg for Linden og Holder. Skal en ta for seg sistesesongens tone og stemning så må det sies at vi denne gang blir vitne til et bittelite tilbakesteg både i troverdighet og saksgang. Det svært machoinfiserte miljøet ved et militærakademi er nemlig tidvis litt vanskelig å svelge. Ikke at det sikkert er minst like steinhardt i virkeligheten, men av en eller flere grunner oppleves det så gammeldags på skjermen, som om vi er tilbake på 80-tallet i en Schwarzenegger-film eller noe. Hvorfor er alle soldatene så jæklig steinharde og følelseskalde, tross alt? Er det virkelig slik innen amerikansk militærdrift, fremdeles? Befal synes heller ikke å vektlegge denne dårlige oppførsel noe særlig oppmerksomhet engang. Mangelen på oppfølging av personers oppførsel og følelsesliv synes også å mangle i det faktum at det gjenlevende offeret i Kyle Stansbury ikke engang får psykologisk oppfølging etter at hans familie blir drept. Slik blir miljøet litt vel ekstremt til å svelge og videre skiller dette oss litt mye fra oss seere i hva identifikasjon, empati og forståelse for karakterene angår.

Linden og Holder

Mye av det gode som kommer ut av denne handlingen er derimot at alt blir enda dystrere, som om ikke serien var mørk nok fra før. Nå er det enda mer groteske drap, og forholdet mellom Linden og Holder får virkelig kjørt seg. En kan like denne serien for mye, men det er særlig skildringen av hvor hardt alt går innpå hovedpersonene som gjør denne og ”Forbrytelsen” så medrivende og realistisk. Her er ikke nødvendigvis slutten så happy, ei heller slipper ikke alltid våre helter unna med ting de gjør.

Som amerikansk krimserie må ”The Killing” sies å være forfriskende særegen og ”ny”, all den tid vi lever i remake’enes tid, både blant filmer og tv-serier. Selv om serien startet som en ren remake av ”Forbrytelsen” aktet og maktet den sterke produksjonen å skape sine egne styrker, blant annet igjennom locations som Seattle, egne drapsmysterier og ikke minst i det sterke radarparet Sarah Linden og Stephen Holder. Mireille Enos og svensk-amerikanske Joel Kinnaman gjør sine karakterer så særegent og troverdige at man nærmest blir helt oppslukt. Enos sitt kroppsspråk, steinansikt og karakteristiske lange røde hår går til og med danske Sara Lund som karakter en høy gang, mens Kinnamans Holder både er ufrivillig morsom og givende som den litt slaskete eksnarkomane politiet han er. Deres forhold skal vise seg kanskje å være det eneste sikre vennskap de har i livet.

Linden sliter stadig mer og mer på alle plan og starter å gjøre ting og ta avgjørelser hun aldri før har måttet bli tvunget til å velge. Det er sammen med Enos fantastiske skuespill en vond fryd å overvære hvor sliten og påvirket hun blir av alt rotet, stresset og dramaet. Hun er en karakter det er umulig å forholde seg nøytral til og blir slik en sterk drivkraft i hele serien.

Også Joan Allen i rollen som den steinharde offiseren Margaret Rayne er sterk og tydelig, mens øvrige biroller også er solide og tilfører serien den tyngden den alltid har hatt.

The End

Oppsummert kan man si at sistesesongens styrke ikke denne gang ligger i selve drapssaken, men mer i den ytterligere utforskningen av radarparet Linden og Holder, samt at slutten lukker det hele på en befriende god måte. Selv om tredjesesongen sluttet med en ganske så god og åpen slutt, som i seg selv er en slags tilfredsstillelse, vil fjerdesesongen få hardbarka fans til å trekke tilfredsstillende på smilebåndene innen siste bilde, samt gi flere emosjonelle berg og dalbaner enn noen gang. La oss håpe flere har tatt lærdom og fått inspirasjon av ”The Killing” til å skape mer særegne serier også i USA, og slutte å kopiere ”sikre” utenlandske suksesser og heller ha troen på noe eget sterkt. Takk for alt Linden og Holder, nå kan dere slappe av og få ting litt på avstand.