I hele tre tiår tjente Cecil Gaines som butler for åtte amerikanske presidenter. Gaines ble vitne til store og dramatiske endringer i amerikansk historie, og han selv klarte å inspirere presidentene.

”The Butler” er den sanne historien om butleren som levde og jobbet seg igjennom amerikanske milepæler som borgerrettsbevegelsen, Vietnamkrigen, Den kalde krigen, Watergate-skandalen og drapene på Kennedy og Luther King Jr.

Regissør Lee Daniels står blant annet bak Oscar-nominerte ”Precious” fra 2009, et sterkt menneskedrama, noe også denne skildringen må sies å være. Oscar-vinner Forest Whitaker spiller butleren Gaines med sin klassisk stødige tilstedeværelse og uttrykk, mens også mange andre kjente navn er med, som Oprah Winfrey, Robin Williams, Melissa Leo, James Marsden, John Cusack og Jane Fonda, for å nevne noen. Selv Mariah Carey har en liten birolle og er nesten ugjenkjennelig, noe hun også var i nevnte ”Precious”.

Dette er altså en stjernespekket film, men det er Whitaker som stjeler showet med sin dominerende karakter og som får følgende mye bildetid. Narrativt er det godt å se at det ikke dveles for lenge verken på den ene eller andre hendelsen i amerikansk historie, og vår reise med Gaines og hans familie blir slik både interessant, varierende og naturlig i utviklingen. Alle disse historiene veves altså sammen mer eller mindre effektivt. Det er fremdeles spennende og svært tankevekkende å følge raseproblematikken i Amerika den dag i dag, samtidig som man får en klump i halsen når Gaines på slutten får oppleve å se tidenes første fargede president i Obama vinne valget.

”The Butler” er som reise variert og interessant, blant annet siden heller ikke Gaines familie idylliseres særlig, men også gis et troverdig variert bilde som tradisjonell familie. Selv styrtrike Oprah spiller Gaines kone Gloria som styrer en familie som ikke akkurat har penger så det flyter. Rent filmatisk er dette dog en tradisjonell og ganske så konvensjonell fortelling. Her brukes enkelte flashbacks, men ellers en klassisk småhopping mellom tidsperiodene. Sminkingen av blant andre Whitaker er følgende imponerende og fascinerende gjort.

Dette er som film veldig seervennlig og enkel. Likevel skal man ikke glemme vanskeligheten i å sjonglere og balansere alle de historiske og karaktermessige hendelsene i en slik komposisjon som regissør Daniels har gjort. Det er lett å få sympati og empati for mye av handlingen og karakterene her, og skuespillet er godt og stødig over hele hovedrollefjøla. Fullstendig omgripende makter den ikke å bli, til det er ”The Butler” altså for tradisjonell i all sin form.