Cecil Gaines blir født i en vanskelig tid. Som afroamerikaner opplever han raskt hvordan det er å leve i et segregert og diskriminerende USA. En tragisk hendelse gjør at Cecil i ung alder må dra ut og klare seg på egen hånd. Snart når han opp i rangstigen og blir en butler i det hvite hus.

Man får aldri nok?
Et undringsspørsmål er hvorfor utallige filmer stadig vekk gir interesse omkring forferdelige hendelser i historien. Det da enten være andre verdenskrig, terrorisme eller som her slaveritiden i Amerika. Antallet filmer som lages omkring disse temaene er mange, og ennå har de mye å gi oss. Kanskje fordi ondskapen og det vonde er så omfattende, at man aldri helt kan forstå omfanget. Eller ikke minst det at man aldri kan glemme tragedien. Uansett, så har ”The Butler” valgt en interessant kontekst som absolutt er verdt å besøke.

Filmen begynner med en start som slår deg rett i ansiktet. Med en liten introduksjonsspoiler så skjer det grusomme at Cecil blir øyenvitne til noe umenneskelig. En hvit gårdseier voldtar moren og skyter deretter faren rett foran øynene hans. Allerede innen de første spilleminuttene blir seeren innkapslet i det forferdelige motsetningsforholdet mellom de hvite privilegerte, og de svarte som er underkastet. Ugjerningen er stor, og seeren er raskt plassert i det store temaet i denne filmen, nemlig kampen for de svartes verdi og rettigheter.

Fra grasrota og til toppen
Handlingen foregår på to nivå. På den ene siden får man se hvordan flere amerikanske presidenter reagerer på de svartes kamp for å bli hørt. Samtidig får vi et nærmere innblikk når Cecils egen sønn velger å bli med i kampen. Han farer gjennom ulike grupper og blir øyenvitne til hat og blodige kamper. Disse to viser seg ulike, faren er den som setter seg i underkastelse for å overleve, men sønnen nekter å godta at urettferdigheten. Det er spennende å se opplevelsen slik fra to sider.

En av regissør Lee Daniels store feilgrep må være å ha valgt Forest Whitaker (Platoon og Phonebooth) i hovedrollen som Butleren. Det er ikke det at Whitaker nødvendigvis er en dårlig skuespiller, men akkurat her passer ikke skoene. Vi får en flat karakter som ikke klarer å få emosjoner og tanker til overflaten. Smerten og fortvilelsen er ikke synlig, selv om mye av regissørens poeng er å få frem den selvdisiplinerte typen. Mye kan allikevel vises med kroppsspråk, og det er her Whitaker feiler.

Artig er det også at den tidligere talkshowvertinnen Oprah Winfrey tar en rolle i filmen, og hun gjør det godt. Rockeartisten Lenny Kravitz bidrar også, om enn noe mindre synlig i filmen. Cuba Gooding JR derimot er fantastisk og hever dramamomentene i filmen. Ellers er bidragslisten lang med solide navn som Robin Williams og John Cusack for å nevne noen.

Et siste problem som Daniels vedgår er det å vise for mye på begrenset tid. Hele historikken blir fanget på film fra bomullsplantasje til moderne tid med valg av svart president. Dermed blir mye berørt, men dessverre kanskje litt overfladisk. Regissøren burde nødvendigvis ha valgt ut noen hovedmomenter i stedet for.

Når alt kommer til alt
The Butler er allikevel en film som burde bli pensum. Tematikken med rasisme og hat er like fullt ut relevant i dag. Og som med andre verdenskrig kan man intet annet enn som seer, tenke viktigheten av ikke å glemme ugjerningene. En tam hovedperson og litt for mye som skjer gjør allikevel at man ikke helt når dybden i historien.