---

Ingress:

Den folkeskye Carrie White er skolens mobbeoffer, utstøtt av sine jevnaldrende og skjermet mot omverdenen av en dypt religiøs mor. Når Carrie blir pushet over sine grenser på årets skoleball bestemmer hun seg for å slippe løs sine telekinetiske krefter over den normalt så fredelige småbyen hun bor i. Snart skal alle få kjenne Carries vrede og hevn over dem som har plaget henne gjennom oppveksten. Snart skal alle få lære seg hennes navn.

Anmeldelse:

Skrekkmesteren Stephen King står bak boken om Carrie og historien om den fælt så plagede jenta ble som kjent filmatisert i 1976 av Brian De Palma med Sissy Spacek i hovedrollen. Det som må være filmhistoriens største mobbeoffer er vanskelig å se at har hatt noe særlig nødvendighet i å få sin remake, selv hele 37 år etter originalen.

De Palmas film er både knallsterk og som klassiker å regne og står på mange måter som en påle den dag i dag. Likevel kan det alltids være morsomt å se nyversjoner av eldre filmer, tross alt. I så måte er Carrie interessant blant annet grunnet den filmtekniske utviklingen. Dette er for øvrig en nokså rett fram ren remake, hvor kun noen enkeltscener er helt nye i fra originalen.

I hovedrollene står to sterke navn innen dagens filmindustri, nemlig ringrev Julianne Moore og unge Chloë Grace Moretz. Førstnevnte trenger ingen nærmere presentasjon og fyller rollen som den mildt sagt spinn galne religiøse mora fra helvetet som knapt lar dattera få gå ut av huset på skolen. Moore ser fabelaktig fæl og utrivelig ut, og spiller som sedvanlig både stødig og sterkt.

Grace Moretz er vel mest kjent som effektive ’Hit-Girl’ fra ”Kick-Ass”-filmene. Med sitt karakteristiske utseende er det lite å etterlyse på verken sjarmen eller den ungdommelige søtheten hos henne. Her ligger kanskje også noe av det som kan stikke kjepper i hjulene for nettopp henne i denne rollen. Der Spacek i originalen ikke var direkte stygg, hadde hun i det minste et utseende som vakte mer sympati og empati rundt hennes karakter. Moretz er bare søt og pen, selv usminka og uflidd, noe som blir et direkte problem. Det er synd å si dette, for hun er en svært tilstedeværende skuespiller og er uforglemmelig som nevnte Hit-Girl, men i rollen som Carrie White mangler det noe, noe som kunne fått oss mer knyttet til karakteren hennes.

Regissør Kimberly Peirce gjorde tilbake i 1999 suksess med dramaet ”Boys Don’t Cry” som ga Hilary Swank en Oscar og sitt gjennombrudd. Hun tilfører altså noen nye scener i sin remake, men er ellers ganske enkel og rett frem i sin fortellerstil. Det er selvsagt begrenset hva man kan gjøre med en remake og hva man kan legge til eller ta fra selve originalhistorien uten å ta for store risikoer. Som en moderne filmatisk spenningsfilm funker dette derfor helt greit og har ikke gjort noe skam på historien, selv om den nok ikke direkte vil bergta dagens ungdom i like stor grad som originalen trolig gjorde.

Historien om Carrie klarer dog å fenge tidvis ganske godt. Det gjør fremdeles vondt å se Carries mange kamper, både mentalt og fysisk, og enkelte scener gjør seg veldig bra med lyder og effekter. Nettopp spesialeffekter er noe filmen gjør klokelig i å ikke overøse oss med, men heller bruker nennsomt pent plassert her og der. Den kjente sluttscenen under skoleballet er selvsagt skrudd opp noen hakk fra originalfilmen og er både kraftfull, lekker og bra gjort!

Da er det litt verre med settingen og troverdigheten i historien rundt dette. At handlingen foregår i nåtid, mens den fæle troll-mora av ei heks er så gammeldags at hun hadde glidd rett inn selv i 1976-versjonen, er vanskeligere å svelge. Dette er fordi spennet mellom de moderne medelevene til Carrie og morens nærmest neandertalske gamle levemåte trolig er ytterst sjeldent å se i dagens USA og føles vanskelig å tro på rett og slett.

Uavhengig av originalfilmen, som det dog er vanskelig å ikke sammenlikne den med, blir ”Carrie” anno 2013 litt tam i de elementene som gjorde så inntrykk tilbake i 1976. Stephen Kings historier har ofte vist seg vanskelige å filmatisere med samme kraft og sjokkerende virkning som det bøkene hans gir. Dette skyldes nok mye at det er i det usette, det beskrevne med ord, at man med fantasien kan se for seg ting som blant annet overnaturlige elementer, stemninger og liknende. På film blir nettopp slike ting mye mer konkrete i bilder og lyd.

”Carrie” er filmatisk både pen og lekker i bilder og effekter. Blodig er den også, selvsagt, og enkelte scener er direkte stygge i hvert fall sett med amerikanske sensurbriller. I bikarakterene ser vi mye klassisk overfladisk, både i personlighet og stereotypier. Det er likevel Carrie selv og heksemora som skal bære det hele, noe de gjør sånn rimelig godt, uten å trollbinde fullstendig. Som en såpass ren remake blir dette derfor noe helt greit og som introduksjon til, eventuelt videreformidling av en Stephen King-historie, så er da dette i aller høyeste grad passe fascinerende og friskt oppdatert. Så…om du fremdeles ikke visste navnet hennes, så er det altså Carrie, Carrie White.