---

Ingress:

Født av en religiøs og tilbakeholden mor lever Carrie et isolert liv. På skolen skiller hun seg spesielt ut som den mer forsiktige og ensomme typen. Ting trappes enda mer opp når en gruppe jenter begynner å mobbe henne. Til hjelp er en rekke overnaturlige krefter, men samtidig er de vanskelige å kontrollere når hun blir plaget.

Anmeldelse:

Religiøs skrekk blandet med annerledeshet

I Carrie brukes religiøs fanatisme som ammunisjon til grøsseren. Det ubehagelige ligger i hvordan moren er fortapt inn i en blanding av religion og psykisk lidelse. Dette går jo utover datteren som blant annet blir fortalt at hun er syndig og må be om tilgivelse. Bønnestedet er intet bedre enn i et trappekott som stenges med lås. Moren selv driver med selvskading og ubehaget er i hvordan datteren søker morens kjærlighet og forståelse, men blir møtt med vrangforestillinger og syndeforkynnelse.

En av de verste episodene er når moren prøver å ta slutt på datterens liv allerede ved fødsel. Livet følger en hel rekke kommentarer hvor Carrie blir fortalt at hun er født syndig, og må derfor leve et så oppriktig liv som mulig. Dette vises i klær som er ”anstendige” og kontakt med andre er begrenset, spesielt gutter. Datteren rives mellom behovet for å ta vare på seg selv og behovet for å tilfredstille moren.

Mindre modellkropper og mer fett!

Carrie er en film som ikke helt rekker opp blant de bedre titlene. En av årsakene er at regissøren har tatt mange overfladiske grep for å fange seeren. Valg av skuespillere er et eksempel, gjennomsnittet av mennesker i denne filmen er håndplukket fra nivået til moteblad. Jentene og guttene i den tilskrevne alderen er langt vakrere enn sannsynligheten for kviser tilsier. Det samme kan man si om skuespilltalentet til en del folk i filmen, mer utenpå enn på innsiden dessverre. Dette er et kjent grep som lukter b-film på lang vei.

Julianne Moore (Hannibal og Magnolia) og Chloë Grace Moretz (Hugo og Kick-Ass) er jo unntakene. Dette er dyktige kvinner som er vel erfart innenfor filmbransjen. Men problemet er at de blir satt i roller som skal overspilles. Carries annerledeshet er trukket så langt ut til grenseland, og moren sprø til grader utenom det realistiske. Det blir for mye, og det blir for fjernt. Som seer klarer man ikke helt å følge med på lasset og i stedet opplever man ekkoet over hvordan det burde ha vært.

Men dette er jo kjent stoff innenfor forfatter Stephen Kings bøker. Karakterene hans er ofte svært spesielle, men dette fungerer nok i bedre i bokform. Da formes karakteren av leserens sinn og ikke av regissørens valg som her. Dette er for øvrig ikke første filmatisering av boken med samme navn, utgaven fra 1976 fikk bedre mottakelse hos publikum.

Hevnen er søt
Carrie har allikevel flere sider. Utgangspunktet er stilig og mobbesituasjonen interessant. Filmen er neppe så skummel som man kunne ønske, men når motpolene offer og skurk vendes, blir ting stilig. Effektene er vanvittige og når skurkene får sin hevn, må en nesten si at det oppleves litt fortjent. Chloë Grace Moretz mestrer nok bedre den aggressive siden av Carrie som er i samme stil som i Kick-Ass.

God skrekkfilm?
Filmen overdriver til de grader, og med mange tamme skuespillere hjelper dette lite. Ensidige personligheter gjør at dette neppe er en film som vil huskes. Samtidig er det artig å få et friskt blikk på mobbesituasjoner og high-school fenomenet.