---

Terningkast:


Ingress:

Ip Man er kanskje den mest legendariske reelle kung fu-mesteren i kinesisk historie. Han hadde sin storhetstid i en svært turbulent tid i kinesisk historie. Ip Man endte opp i Hong Kong og etablerte seg der som en viktig læremester, med blant andre Bruce Lee som en av hans elever.

Anmeldelse:

”The Grandmaster” er ikke bare et portrett av Ip Man, det er også bilder på Kinas turbulente historie og kung fu’ens historie. Å observere denne tidvis veldig vakre filmen og historien gir imidlertid en svært delt seeropplevelse.

La oss starte med det filmatiske, for ”The Grandmaster” har mange estetiske og komposisjonsmessige vakre enkeltscener, inkludert mye bruk av slow motion, ultranærbilder av regn, ansikter og annet, samt en feiende flott orkestrert koreografi i de mange kung fu-scenene. Også tidvis mørke og gule noir-aktige bilder setter gode stemninger til de mange dystre og voldelige møtene mellom kung fu-mestrene.

Tematisk får imidlertid filmen store problemer med å holde på interessen, i hvert fall hos undertegnede. Historien om kung fu-mesteren Ip Man er for så vidt fascinerende som sannhetsskikkelse og slik, men hele fremstillingen av ham, hans konkurrenter, familie og love-interest, blir såpass enkelt fremstilt at det blir like hult, tamt og enkelt som en overfladisk såpeopera. At det hele er pakket inn i tidvis, men langt i fra alltid, vakre filmatiske scener og overflatebehandling, imponerer absolutt ikke. Dette gjøres i glossy Hollywood hele tiden, uten at deres hule filmer slipper unna negativ kritikk av den grunn.

”The Grandmaster” likner og minner nemlig mye på en typisk National Geographic-dokumentar, altså filmet og laget for tv. Med fortellerstemme, overpoetisk manus og replikker, dørgende treigt tempo, og ellers også kampscener som gjentar seg selv i det uendelige, ja så blir det hele faktisk utilsiktet parodisk og komisk mot slutten. Det hviler en total overhøytidelighet over filmen og regissør Wong Kar Wai vet tydeligvis heller ikke å spille på ironi eller humor.

Jaja…sånn KAN man tolke dette, og sjansen for at den vestlige verden også gjør nettopp dette er nok stor. På den andre siden er det interessant å tenke på at både kulturelle og filmatiske forskjeller i stor grad også er med på å farge både filmen og tolkningen av den svært forskjellig ut i fra hvor i verden man ser den. Det er klart at kinesernes imponerende kroppskontroll, bedagelige tempo, tradisjoner, æreskodeks og selvkontroll speiles ekstra sterkt i nettopp en slik kampsport som kung fu. Slik sett skildres disse elementene veldig godt igjennom filmspråket og uttrykket til regissør Wai. At det hele oppleves som veldig fremmedgjort, selv i kunsten og historiens navn, er likevel ikke til å stikke under en stol.

Det er fristende å prøve å se ”The Grandmaster” for seg som en amerikansk film. Tilsvarende enkel historie, en to timers voldelig actionspekket slåssekoreografi, og med stor bruk av spesialeffekter er nærmest hverdags fra Hollywood, og i bunn og grunn ingen forskjell fra kung fu-kamper, det bare SER litt penere ut i asiatisk stil muligens. I ”The Grandmaster” har man brukt vaiere til å oppheve karakterenes bevegelser og fysikkens lover brytes dermed i hver eneste kampscene, gang på gang. Hvorfor dette blir hyllet, noe filmen har blitt av mange, virker rart. Om den er aldri så mye bygget på virkeligheten, tradisjoner og kultur, ville filmen nemlig trolig blitt totalslaktet som noe overfladisk møl om den var amerikansk.

En kan alltids hevde det ligger mye vakkert og poetisk innbakt i filmen. Vel, sikkert, men dem om det. Dette appellerer nok nemlig til færre folk enn hva liknende filmer som ”Hero” og ”Snikende Tiger, Skjult Drage” gjorde. Ordtak og visdomsord hagler fra karakterene i ett sett og slår hverandre totalt i hjel så de mister både effekt og styrke når de avleveres. Man kan også ta seg selv i å tenke at de svært melodramatiske norske dramafilmene og tristessene fra gamle dager nærmest var rene lystige komedier i forhold til mye i ”The Grandmaster”.

Det hele er bare så sykt selvhøytidelig og beksvart seriøs, samtidig som den dog også er tidvis vakker, poetisk fin og drømmende. I lengden blir den en kraftig tolvmodighetsprøvelse, med mindre man setter veldig stor pris på ”vakker” film som egentlig ikke er noe mer en enn standard kvalitetsflat men pen Hollywood-film, eventuelt at man simpelthen bare elsker kung fu.