---

Terningkast:


Ingress:

Enkelte filmer er så til de grader spesifikke og relaterte til sin tid at de blir som et symbol på en bestemt periode og/eller tidsånd. På 80-tallet eksploderte plutselig tilgjengeligheten av mange voldelige filmer fordi disse ble lansert på VHS-video. Debatten om videovold vokste frem og helt sentrale filmer fikk gjennomgå og ble dratt frem som verstinger, som for eksempel ”Motorsagmassakren”, ”Child’s Play”, med flere.

Anmeldelse:

Både i Europa og særlig i hysteriets hjemland USA, pågikk debatter rundt hvor ”farlig” og skadelig det kunne være å se eksplisitt voldelige og visuelle filmer. Titler som ble kategorisert og gjerne omtalt i slike sammenhenger fikk kallenavnet ’video-nasties’.

”The New York Ripper” var, og er fremdeles, kjent som en av disse stygghetene av en slasher. Regissert av legendariske Lucio Fulci, som både før og etter ble kjent for sine voldelig og dristige drapsfilmer, ble denne filmen virkelig gjenstand for sensur. Selv i 2011-utgivelsen av filmen på dvd/blu-ray forble denne klippet og sensurert.

Selv om ”The New York Ripper” kan betegnes som en på mange måter klassisk italiensk Giallo-film, er altså handlingen denne gang lagt til New York, og selve stemningen, vibbene og mysteriet føles ikke like mørkt og dystert som i de beste Giallo-filmene fra blant andre Argento og Bava. Men for all del, her er det mye creepy å hente… Den klassiske skjulte morderen dreper i storbyen tilfeldig utvalgte kvinner på groteske vis. Med stikkvåpen som springkniv, knust flaske eller barberblad kutter han dem opp, gjerne over hele kroppen så de blør i hjel, ganske så fort og brutalt.

Selv om undertegnede høyst trolig har sett den klippede versjonen, (nesten umulig å vite om jeg faktisk har gjort!), så er flere av drapsscenene ganske så grafisk tydelige, groteske og brutale. Noen er kjappe og er over på noen sekund, andre dveler mer og dras ut, blant annet med kryssklipping til andre scener. Heldigvis, som så ofte er med eldre filmer, lyser det overtydelig igjennom at det er sminke og dukker det kuttes i, noe som blir ekstra tydelig i flere scener. I dag blir derfor effekten av disse drapsscenene ikke like rystende som de må ha vært for 30 år siden. At det likevel kuttes i både strupe, underliv og brystvorter er da likevel særdeles ubehagelig å se selv i dag!

Historiemessig er det hele konstruert ganske så enkelt og klassisk. Vi følger en veletablert politietterforsker i hans jakt på en seriemorder i New York. På veien får han hjelp av blant andre en psykologiprofessor som han sammen med skal forsøke å forstå morderen. En karakteristisk side ved drapsmannen er at han gjennom telefonoppringninger til både sine ofre og politiet snakker med en barnslig stemme, samt kvakker som Donald Duck, eller altså som ei and. Hva dette skyldes får vi ikke svar på før til slutt, hvor også morderens motiv avsløres, et motiv som for så vidt er litt overraskende og særegent, men også ganske søkt, tross alt. Egentlig så hadde det opplevdes mer naturlig om motivet var rent seksuelt, eller noe i den dur, men det skiller seg altså ut i denne filmen.

Filmatisk er det mange fascinerende bilder og tagninger av storbyen New York her. Det føles virkelig som vi er på bakkeplan med denne byen, både igjennom scener på gatenivå, langs elva, ved fergeområder, osv. Et interessant portrett av et fordums New York blir filmen slik også på en bra måte. Klassisk 80-tallsmusikk, skjønt ganske så variert innenfor sitt spekter, fargelegger filmen og gjør den ytterligere til en typisk tidsperiodefilm. Her besøker vi også diverse snuskete miljøer, som erotiske pornoshow, voksenkino, prostitusjonsområder, med mer. Nakenscener er det også litt av, noe som trolig også var med på å sette sinnene i kok rundt denne filmen.

Som plot forblir ”The New York Ripper” noe rotete og forvirrende. Bra på en måte, fordi man blir sittende og lure veldig lenge på hvem morderen er, dumt fordi man ikke klarer få helt god kontakt med karakterer og menneskene til å opprette noe stor empati og slik med dem. Enkelte bikarakterer bidrar til å forvirre oss, noe som også er litt kult, men disse føles også litt kjipt feigt satt inn, som for å bare dra ut tiden og lure oss på en billig måte. Når det gjelder avsløringen av selve morderen er det godt at man har klart å skape usikkerhet helt til sluttscenen, noe som jo i seg selv er en stor kvalitet i en slik filmgenre.

Som en klassisk ’video-nasty’ denne filmen er, så forblir ”The New York Ripper” den dag i dag rimelig stygg i hva grafisk vold og drapsscener angår. Likevel er det ikke til å komme fra at dagens skrekkfilmvante publikum trolig glatt klarer å fordøye denne styggheten av en film, uten større problemer. Hva dette sier om oss og vår filmatiske tid får bli en annen diskusjon. At man har blitt mindre hårsår og tåler å se styggere filmvold kan jo heller stå som bevis for at man nettopp ikke har tatt noe skade av slikt, får man i hvert fall håpe!

”The New York Ripper” oppleves utover dette som en helt grei film, en historie som verken fenger nevneverdig og som aldri blir oppslukende spennende. Sett i lys av tiden var den nok mye mer effektiv og skremmende, mens den i dag hverken klarer å føles særlig spennende, creepy eller har den gode, gamle ugne stemningen som de beste Giallo-filmene så uforglemmelig har. Kanskje skyldes dette en mangel på oppbyggingen av scenene, kanskje blir det et for stort fokus på vulgære, seksualiserte og smakløse drap som mange kritikere har påpekt med denne filmen. Se og døm selv.