David Wozniak er en klassisk rotete, umoden, treig, enkel, fattig og middelmådig kar som jobber for farens slakterforretning. Men David har et stort hjerte og sjarmerer ofte dem han møter. En dag får han vite at han er far til 533 barn og at 142 av dem saksøker ham for kjennskap til identiteten hans. David bestemmer seg for at nå skal han for en gangs skyld gjøre det rette i livet, nemlig lete dem opp, en etter en og bli kjent med dem.

Vel…la oss ta det positive først. Det er godt å se vanligvis fullstendig uinteressante Vince Vaughn i en litt mer jordnær og seriøs rolle. Som nettopp den vanlige mannen i gata han skal være, passer han nemlig slik helt greit. Enkelte bikarakterer er litt mer sjarmerende, som Davids venn og advokat, nok en vanlig kar som imidlertid er alenefar til fire barn, noe som gir enkelte småsjarmerende og vittige situasjoner.

Blant de etter hvert ganske så mange barna David forsøker oppsøke, på en rolig, diskre og tilbakeholdende måte, er det også i nettopp disse møtene at en viss kjemi, sjarm og dramaturgisk interessant handling oppstår. Det er i disse møtene at vi gjerne skulle sett mer, av typen ’ukjent far oppsøker intetanende barn’-stilen. Her er grobunn for mye bra, både i drama og humor, men det utnyttes ikke særlig spenstig og morsomt dessverre.

Det er jo dessuten bare i en amerikansk film at antallet barn (533) selvfølgelig må være så hinsides stort og urealistisk. Om en slik feil ved en sæddonorklinikk virkelig kan skje får vi jo virkelig ikke håpe, men om det så skulle ha skjedd, ja burde man da ikke tenkt på saksøking for tort og svie ved første anledning? Neida, ikke i denne filmen du, det tar nemlig over en time før sosehodet av en advokatvenn finner utav at David kanskje skulle prøve å saksøke firmaet som virkeliggjorde dette marerittet.

Som konsept kunne ”Delivery Man” muligens funker mye bedre som en tv-serie hvor man nettopp kunne tatt seg bedre tid til møtene far og barn, med alt hva rare situasjoner dette kunne blitt. Slik filmen fremstår er den verken spesielt morsom, nei snarere dvask og flau i sine slapstick-poenger, mens de mer emosjonelle scenene heller aldri får grunnlag nok til å påvirke oss særlig. Det ER som sagt flere gode dramatilløp her, blant annet når David oppsøker sin funksjonshemmede sønn på et pleiehjem. Også her blir det alt for lite tid med ham og sønnen, forståelig nok, han har jo tross alt 532 andre barn og oppsøke!

Følgende vil jeg mene at ”Delivery Man” først og fremst funker best som et menneskelig drama, for flere av bikarakterene er både sjarmerende og interessante. Disse forsvinner dessverre mye i mengden, bokstavlig talt, og humoren er det bare så som så med her.