Historien om bestevennene Karsten og Petra fortsetter, og denne gang er det vinterferien som er i hovedfokus. Vennene reiser sammen på hyttetur med morfar og Esther. Kosedyrene Frøken Kanin og Løvungen er selvsagt også med, og sammen skal de stå på ski og lære seg skihopp. Men, det er etter hvert noe som bekymrer Karsten, og Petra skjønner ikke helt hva det er.

Arne Lindtner Næss er tilbake med sin andre film om dette radarparet, et par som fremdeles fremstår som både sjarmtroll og skuespillere som er karakteristiske i sine roller. Stilen og tonen er på mange måter mye av den samme velfungerende gangen som i fjorårets film. Men denne gang er det også et par litt mindre idylliske tema som tas opp. Karsten er nemlig redd for at foreldrene skal skille seg, for de krangler så mye hjemme og ifølge flere av barna i barnehagen så er deres foreldre skilt. Et aldri så lite sjalusidrama oppstår også på denne vinterferien, så drama er det nok av kan man si.

Det er slik interessant å se at man tar opp slike tema, og på en slik måte. Alle kan sikkert relatere seg til hvordan (man som) barn bekymrer seg veldig over ting som foreldre, venner, uvennskap og liknende. Dette er noe som kan oppta mye tid og plass i et lite barnehode. At enden alltid er god kommer vel dog ikke som noe overraskelse om man ser filmen, for klassisk pedagogisk flink, snill og ufarlig er også denne andrefilmen.

Mulig undertegnede er litt vel for filmvandt til å uttale seg på vegne av den vanlige norske kinogjenger, særlig blant barn og barnefamilier, men det er noe urnorsk tradisjonelt over denne filmen. Det handler om den typiske nevnte trygge filmatiske rammen, en narrativ utvikling og tematisk tilnærming som begynner å lukte litt vel safe. Selv amerikanske barne- og familiefilmer tar mer sjanser og kan være mer sprudlende, dristige og voldsomme, noe man får velge å tro at også norske barn burde kunne tåle og videre fortjene å bli tilbudt innen norsk barnefilm anno 2014. Det er også irriterende å se voksne skuespillere avlevere replikker og skuespill som om de selv er barn. Greit nok at dette selvsagt er en barnefilm, på barns premisser, men dette tenderer til å fordumme sitt barnlige publikum kraftig. Det er vel ikke slik barn ser voksne snakke?!

Men, bevares, skal ikke være grinete jeg. ”Karsten og Petra på vinterferie” fortsetter i samme ånd som førstefilmen, men blir slik en katalysator for hvordan tredjefilmen høyst trolig også vil bli. Eller, kanskje man skal bytte regissør til neste gang? Slik oppleves dette som et lite tilbakeskritt fra førstefilmen, blant annet fordi denne preges av lite spenstighet og underholdningspreg utover det svært trygge og elementære. Dette har vi vel nok av i hverdagen, så hvorfor vise det såpass identisk på film?