Ekteparet Larry og Julia flytter inn i et gammelt hus hvor det snart skal vise seg at et forferdelig monster skjuler seg. Vesenet er Larrys halvbror, Frank, som også er Julias tidligere elsker. Han gjemmer seg i øverste etasje fordi han har mistet sin menneskelige kropp til noen demoner. Gjennom noen dråper blod blir han bragt tilbake til våres verden, og oppdager slik at nettopp menneskeblod får kroppen hans til å vokse tilbake igjen. Frank får dermed Julia til å forsyne ham med uskyldige mennesker, alt for å få tilbake kroppen sin ved å fortære disses blod, kropp og legeme. Det er igjennom en magisk kinesisk boks at Frank i starten påkalte disse demonene, kalt Cenobites, og disse blir ikke glade når han forsøker å omgjøre forbannelsen.

Regidebuten til Clive Barker er etter hvert blitt en liten klassiker, mye grunnet den rene blodige skrekken som denne historien tilbyr oss. Det hele starter litt smårotete, man kobler ikke helt hva som skjer, noe som imidlertid faller på plass etter hvert som handlingen skrider frem. Og nettopp hele handlingen er i ”Hellraiser” egentlig ganske fascinerende i all sin rarhet, dog veldig enkel.

Trekløveret i Larry, Julia og Frank er noe morsomt blitt til en trekant hvor førstnevnte er uvitende om sin brors eksistens i huset, mens kona hans Julia etter hvert lokker til seg intetanende elskere til huset, bare for å kakke dem i hodet med en hammer slik at Frank kan fortære dem og få sin sårt tiltrengte livsenergi tilbake. Dette noe merkelige forholdet og relasjonene, samt en mistenksom datter i huset, blir gjenstand for både litt sort og ufrivillig humor og galskap utover i filmen.

Nærmest hele handlingen foregår inne i dette huset, et hus som stort sett er uten møbler og inventar grunnet at Larry og Julia altså er i ferd med å flytte inn der. Slik sett oppleves filmen som veldig enkel, ”billig” og lite storslått. Det er først og fremst i sminke og spesialeffekter at ”Hellraiser” slår på stortromma. Her blir det enkelt å dele nettopp disse skrekkeffektene og sminken inn i to. For der Frank og Cenobitesene glimrer med fascinerende sminke og utseende, samt at førstnevnte ser direkte fæl, ekkel og vemmelig ut, ja der kommer enkelte andre vesener i historien mer til kort. Sagt på en annen måte så er det scenene hvor man har sminket konkrete mennesker at man blir imponert, for særlig Franks kropp, som går fra en liten ekkel skrått som kommer krypende mot oss på gulvet, frem til han blir mer menneskelig, er direkte vemmelig, blodig og overbevisende gjort.

Handlingsmessig faller ”Hellraiser” inn under en tydelig overnaturlig type skrekkfilm, hvor to ulike virkeligheter krysser hverandre og møtes. Dermed faller også realismen selvsagt i grus, men likevel formidles overgangen mellom disse to verdenene såpass effektivt at mye kan minne om typiske mareritt, både billedlig og indirekte. At mye i filmen likevel ikke har tålt tidens tann er videre et tydelig faktum. Særlig spesialeffektene med noen av demonene og utførelsen av disse oser det 80-tallsuttrykk av, de pålagte fargeeffektene likeså, mens filmen for øvrig også faller farlig nær b- og c-filmestetikk i sine enkle kulisseliknende rom og settinger. Igjen må det dog påpekes at den blodige, kjøttfulle og fæle sminken i stor grad virkelig imponerer, den dag i dag.

Som 80-tallsfilm virker ”Hellraiser” å være nesten overraskende blodig og grotesk. Filmen måtte da også klippes ned både her og der, mens spesielt den uklippede altså fremstår som svært blodig, grotesk og kjøttfull. Filmen fremstår videre som vanskelig å engasjere seg i, samt å bli særlig skremt av. Det får liksom være makan til hvor mye man skal kunne måtte sette seg inn i av en alternativ verden. Dette kan minne mye om blant annet Freddy Krueger og hans hjemsøkende mareritt, også han kommende fra en parallell verden over i vår egen. Men der Krueger hjemsøker folk i deres drømmer, og slik direkte blir som et levende mareritt, der er det mye mer vanskelig å bli berørt av denne lille kinesiske boksens påståtte magi. Tempoet er dessuten seigt, treigt og sløvt, noe som i det hele tatt kan sees på som veldig typisk 80-tallsgrøss, fra Michael Myers seige gange mot sine ofre, til denne typen utdragende S&M-aktige grøss. Det er også mye repeterende over handlingen, nærmest helt frem til slutten, en ending som dessuten blir temmelig forutsigbar.

”Hellraiser” er dog en type genrefilm som kan falle godt inn under denne sorten mørke, alternative marerittfilmer, og som selvsagt har sin store fanskare verden rundt. I likhet med andre mer klare typer undergenre, krever det en egen interesse overfor en slik tematikk. Innenfor dette spekteret er nok derfor ”Hellraiser” en klassiker, men som stor og kjent grøsserklassiker kommer dette til kort, nettopp fordi det blir for sært, blodig og…ja, egentlig ganske uengasjerende meningsløst all den tid grøsset ligger i det monstrøse og blodig overnaturlige, ikke nødvendigvis i skvettende skumle scener, uforutsigbar handling, troverdig skremmende realisme, eller liknende.

Man kan alltids fremheve også filmens sammensmeltning mellom sex og vold, tydelig billedliggjort igjennom flere scener. Dette skapte nok mer rabalder i 1987 enn det på noen måte gjør i dag. På grunn av slikt, samt de nevnte filmtekniske haltende kvalitetene, blir ”Hellraiser” en film som bare delvis har tålt tidens tann, og som derfor blir enda vanskeligere å suge til seg, bli fascinert av, i dag enn det trolig var i 1987. Én ting kan dog denne rullen fremdeles være stolt av, nemlig de mange blodige og særs overbevisende fremstillingene av halvkroppen til Frank, for akkurat dette var virkelig uappetittlig og ekkelt gjort. Historien om den lille boksen som åpner portene til helvete engasjerer nok dog aller best for spesielt interesserte, også i dag. Filmen har fått en haug med oppfølgere etter seg, men det spørs om disse er noe særlig mer givende…