De fire fysisk kampglade skilpaddene er tilbake i en mer effektfull og slagkraftig versjon enn noen gang. Fenomenet Ninja Turtles ble en farsott på 80 og 90-tallet, men disse er visstnok enda ikke døde, langt i fra.

Den onde Shredder og hans klan har tatt et jerngrep på New York og alt i fra politiet til politikere står fast i jakten på den hensynsløse klanen som ønsker herredømme over millionbyen. Imens havner den fryktløse reporteren April O’Neil borti et sammenstøt mellom klanen og en gjeng maskekledde krigere som tydeligvis er ute etter å bekjempe ondskapen i byen. De fire merkelige skilpaddene og brødrene stiger opp fra kloakken og slår seg etter hvert sammen med April for å stoppe galskapen.

Regissør er Jonathan Liebesman som tidligere har laget ”Wrath of the Titans” og ”Battle Los Angeles”, begge heidundrende actionfilmer. Gledelig er det at han denne gang, sammen med manus, har tilført en veldig passende både humor og barnlig vidd som kler historien om skilpaddene veldig godt.

En annen bra ting er at Megan Fox i hovedrollen som journalisten April har sin karrieres mest sympatiske og ikke-sexfokuserte rollekarakter, så bra bare dét. Godt er det også at Liebesman sakte men sikkert avdekker våre fire helter på en måte som kler nettopp superhelter godt, det tar litt tid før de trer frem. Enkelte koblinger til populærkultur, slik nettopp Turtles er kjent for, skaper sammen med mer humor en vittig tone i filmen som nok treffer godt hos barn og ungdom.

Skal man ta på seg de mer strenge onkelbrillene så kan man jo trekke frem at det er litt smått rart å se såpass voldsglade skapninger i en barne- og ungdomsfilm i dag. Skilpaddene storkoser seg jo som best når de får utøve sine lenge opptrente kampegenskaper så kropper og folk flagrer veggimellom. Nei her er det ikke mye snakk om diplomatisk ’snakke om det’-løsninger gitt.

Historien og tematikken i ”Teenage Mutant Ninja Tutles” er klassisk og forutsigbar, mens fremdriften likeså. Effektmessig er det gjort mye og heftig bruk av 3D-formatet, mens en litt varierende grad av troverdighet i bildene er lagt ned i det visuelle. Til slutt sitter man, i hvert fall som erfaren voksen filmseer, igjen med følelsen av nokså plankekjøring med denne filmen, en film som verken skuffer eller overrasker stort. Samtidig er det en liten bismak i det faktum at man skulle tro slike helter og forbilder nettopp burde henge igjen på 80- og 90-tallet, ikke fordi det er snakk om superhelter, ei heller skilpadder, men fordi det føles så tomt og enkelt med slåsskjemper som idoler og forbilder.