På en norskeksamen i 1968 forteller Kim Karlsen historien om året som har gått. Dette er året da hans og kameratenes store interesse for Beatles vokste, og han blir selv utnevnt til gjengens svar på Paul McCartney. Sammen starter de et band, og kjærligheten gjør virkelig sitt inntog i Kims liv når den iskalde Cecilie begynner i klassen.

Lars Saabye Christensens bestselger om guttegjengen Kim, Seb, Ola og Gunnar er filmatisert av danske Peter Flinth. Han står bak blant annet filmene og miniserien om ”Arn” og flere svenske krimfilmatiseringer. Her er han altså på norsk jord, nærmere bestemt i et Oslo som glitrer nostalgisk og pent i sent 60-talls koloritt, meget fint og herlig tidssatt til historien. Bare bruken av Frognerbadet og ulike bydeler i Oslo er veldig godt og variert brukt som kjøtt på det tidsmessige filmbeinet i historien.

Det er en frisk og variert førstedel i filmen hvor vi blir introdusert til hovedkarakterene i guttene, deres familier og skolemiljø, samt deres store idoler og interesse i The Beatles. Videre er det dog som om drivet og innholdet faller litt sammen, går over i å bli en ren ungdomsberettelse om forelskelse, gutter vs. jenter, det å finne seg selv, med mer. Ikke noe galt i dette for så vidt, men det er lite nytt å hente her, annet enn alle de pene, skoleflinke enkeltscenene, hvor altså handlingen aldri blir mer interessant enn bare så der.

Skuespillerne, særlig i Kim (Luois Williams) og Cecilie (Susanne Bouncher), som vi følger mest, er veldig gode, naturlige og sjarmerende. De klarer å bære rollene sine sterkt og troverdig, til tross for at de må igjennom tidvis kleine (roman)/filmatiske klisjéscener som man glatt kunne ha skrevet litt om på for å forbedre.

Det er noe litt klassisk anstendig og tradisjonelt over både fortellerstilen, regien, manus og typisk ungdommelig tematikk her. Igjen, greit nok, men tanker tilbake på Olsenbanden-filmene, både Sr. og Jr., melder seg påfallende ofte. Denne helt greie stilen filmen igjennom vil nok appellere til godt voksne, men dagens unge filmvandte vil trolig ikke imponeres eller bli veldig revet med, til det er filmspråket og handlingen mye for tam, omstendig og enkel. Utover dette er det heller ikke til å slenge under en stol at temaet med Beatles jo er lett å svelge for mange, men likevel vil engasjere mest, ja nettopp, Beatles-fan.

Tar man så bort Beatles-delen av historien, ser man godt hvor ”tynn” historien som filmmateriale virkelig er, altså bare nok en klassisk ungdomsberetning. ”Beatles” er som sagt pen, visuelt og lydmessig, og sentrale hovedroller sjarmerer veldig bra, men filmen har en ettersmak av likegyldighet som ikke føles så kult når man går ut av kinosalen. Den glimter kun i fåtalls scener til med frisk energi som overrasker, noe denne ungdomsskildringen burde hatt mye mer av, men forblir isteden ellers hakket for tam og småkjedelig dessverre.