Beatles forteller historien om guttene Kim, Seb, Ola og Gunnar. De vokste opp på 1960-tallet i Oslo. Deres største lidenskap på fritiden er å høre på og diskutere Beatles. De tror at det å spille i band vil skaffe dem jenter og oppmerksomhet. De drømmer om å slå igjennom som popstjerner, men er ikke like flinke til å øve. I filmen følger vi alt fra Kim Karlsens perspektiv. Han er kompisgjengens svar på Paul McCartney. Han blir kysset av en jente som drar avgårde ut av livet hans som han bare vet fornavnet på. Videre finner han en ny jente ved navn Cecilie som han blir besatt av. Hun går i klassen hans, men er av en annen klasse i samfunnet enn ham selv. Hun er sukker og han er salt...

Beatles er basert på Lars Saabye Christensens romansuksess med samme navn fra 1984. Da filmen kom ut var det med andre ord gått akkurat tretti år siden boken kom ut. Boken har vært en eventyrlig suksess med flere millioner lesere i både inn og utland. Jeg forguder boken Beatles som jeg leste i på slutten av ungdomsskolen og siden har lest på nytt flere ganger. Har alltid likt slike oppvekstskildringer som det boken føles som i sin helhet.

Da jeg hørte at noen skulle lage norsk film av Beatles, var jeg i hundre. Tenkte at dette ikke kunne gå feil, men så kom de mer lunkne anmeldelsene som gjorde at jeg begynte å avskrive filmen litt. Derfor hadde jeg svært lave forventninger til filmen, og jeg må ærlig si at den faktisk overrasket meg litt. Nå kan det jo alltids diskuteres om det er gjenopplevelsen av boken eller som spilte meg et puss, snarere enn at filmen var så god, men de jeg så den sammen med likte i alle fall filmen svært godt uten å ha lest boken.

Nå er det en del år siden jeg leste Beatles sist. Derfor var det ekstra gøy å se filmen. Det at filmen ikke fikk de beste kritikkene da den gikk på kino tror jeg at kan forklare det relativt lave kinobesøket for filmen. Og det er litt synd fordi boken Beatles er på mange måter en liten nasjonalskatt og et viktig bidrag for å fortelle om en oppvekst fra en svunnen tid, men som likevel har så mange likheter med den jeg også hadde. Nå tror jeg kanskje at unge som vokser opp i dag ikke kan relatere seg like mye til boken lenger, men den har også en del ting som er universelt som eksperimentering med jenter og alkohol.

Boken er jo svært lang med sine godt over 700 sider. Det gjør den til en svært vanskelig bok å filmatisere. Derfor synes jeg det er litt synd at man bare valgte å lage en film, når boken helt klart har materiale til minst to filmer. Filmen er redusert mer til en kjærlighetshistorie i grove trekk enn det boken var som representerte så mye mer. Det er dog en del scener som man kjenner igjen fra boken, men jeg skulle gjerne ønske å få mer av de kameratskildringene som boken rommer. En del av sidehistoriene med bombemannen, teltturene, når Kim får ødelagt fingeren sin, Dragen og vennen til Kim som fikk en rotte i buksen. Jeg skulle kanskje også ønsket meg dypere konflikter slik boken har mer av. Samtidig skulle jeg også sett mer til resten av guttegjengen som føles som helt i skyggen av hovedpersonen.

Det er også svært gledelig at filmen er spekket med Beatles-musikk. Og akkurat det er en bragd å få til av en norsk film, da Beatles bortimot aldri tillater at deres musikk brukes i filmer. Beatles-musikken er selve prikken over i-en i filmen. Vi får en rekke slagere som ‘She loves you’, ‘Yesterday’, ‘Eleanor Rigby’ og ‘Sgt. Pepper’.

Filmen er regissert av den danske Arn-regissøren Peter Flinth. Han gjør sakene sine ganske greit. Jeg er ikke overbegeistret for filmen som film som sådan, likevel synes jeg filmen har mye å komme med, særlig siden den øser ut av bokens udiskutable gull, både i replikker, referanser og fortellerstemmen som er med i filmen for å knytte alt sammen. Filmen føles som en mye mer lettvekter enn boken, med det mener jeg at filmen dreier seg om kjærlighet og er laget som en typisk historie som er lett å like. Det er også en del humor i filmen som kommer mellom slagene. Noe av det blir litt for krampaktig. Jeg tenker seriøst på noen av de scenene med Mads Eldøen som den kule lærer Braathen. De fungerer for at man skal le litt, men egentlig synes jeg de drar meg litt ut av filmen i forhold til resten av filmen som er mer alvorlig og sår med all kjærligheten som går opp og ned hele veien. Det er ikke feil å bruke humor i seg selv, men jeg etterlyser en bedre måte å inkorporere den i resten av verket for å få overgangene mer sømløse.

Konklusjon
Min underholdningsverdi når jeg så filmen var ganske grei. Jeg stortrives med filmen som gav meg minner til deler av boken. Selvsagt som jeg understreker skulle jeg fått mye mer materiale presentert, men det går ikke an å rekke over alt i en så omfattende bok. Jeg ruller en god firer for en film som jeg tror veldig mange vil ha stor glede av. Det virker som om filmen er laget for å skulle tiltrekke seg store publikumsmasser og den safer kanskje litt for mye, men den gjør også en del av sakene sine bedre enn mange av kritikerne vil ha det til. Dette er en film for folket! Se den før du dømmer den selv!