Den amerikanske reiselivsjournalisten Pete er på reise i Australia hvor han henger seg med en gruppe turister på en idyllisk båttur. Ferden går igjennom den imponerende Kakadu Nasjonalpark, hvor slående natur råder og de milelange elvene huser haugevis med krokodiller, den ene større og lengre enn den andre. Gruppen av mennesker på båten er mildt sagt varierte og forskjellige, med alt i fra en liten familie, via flere single mannfolk, til den i starten hyggelige og dyktige reiselederen Kate. Da båten deres akkurat skal til å returnere tilbake for dagen, får de øye på et nødbluss fra en båt som de blir nødt til å undersøke nærmere. Langt inne i en bukt finner de en båt sunket, før de selv plutselig blir rent i senk av et enormt beist under vannet.

Australsk skrekkregissør

Regissør Greg Mclean er mannen bak en annen ganske så vemmelig skrekkrull, nemlig ”Wolf Creek” fra 2005. Mens oppfølgeren hans kom i fjor, laget han dette krokodillemarerittet av en film i 2007. Mclean omtales gjerne i samme åndedrag som andre nyere regissører som har blitt omtalt som ”splat pack”-gjengen, regissører som lager veldig voldelige skrekkfilmer, som Alexandre Aja, Darren Lynn Bousman, James Wan og Eli Roth. Men slik også hans ”Wolf Creek” tok i bruk en lang og grundig oppbygning av både spenning og handling før vi kommer til blod og kroppsdeler, slik bygges også ”Rogue” sakte opp. Om filmen hadde aldri så lite budsjett å gå på, eller ikke, så oppleves denne delen som både spennende og medrivende underholdende da vi både får bli litt kjent med karakterene på båten, samt kjenne godt på både spenningen og stemningene som oppstår. Det er videre alltid noe fascinerende med en slik gruppe ukjente mennesker som må forholde seg til hverandre, på godt og vondt. Har man selv vært del av en slik reise- og turistgruppe er det heller ikke vanskelig å sette seg inn i situasjoner som omhandler for eksempel teite, irriterende og frekke medreisende, klagete medpassasjerer, eller den snille, søte og kjekke personen ved siden av deg.

Ut på tur, aldri sur?

Turen ledes altså først an av Kate, spilt av Radha Mitchell. Mclean har fått med seg, i dag, veldig mange kjente fjes i denne filmen. Mitchell er kjent fra filmer som filmatiseringen av skrekkspillet ”Silent Hill”, Woody Allens ”Melinda and Melinda” og tv-serien ”Red Widow”. Med seg på båten har hun Pete, spilt av Michael Vartan som har vært å se i serier som ”Alias” og ”Bates Motel”. Hollywood-navn som Sam Worthington (”Avatar”) og Mia Wasikowska (”Alice i Eventyrland”) er jammen meg også med på moroa. Så er også John Jarratt fra ”Wolf Creek” gitt, som sitter smått smilende og er småcreepy baki båten.

Sammen skal de altså strande som innesperret i denne bukta, mens en monsterkrokodille holder dem ”fanget” der som sitt eget matfat. Eneste redningen før tidevannet sluker øya er å få kommet seg over til fastlandet via et tau. Hvor de får dette 100 meter lange tauet fra skildres dog ikke, plutselig bare har Sam Worthington det med seg, i fra båten mon tro? En etter en må de heise seg over vannet, men hvordan dette går skal ikke røpes her.

Men, det tar altså god tid før beistet vises, og når det først vises gjøres det ypperlig stilig og passende lite, for slik ikke å brenne av alt spesialeffektkruttet for tidlig. Vi blir bare enda mer nysgjerrig på krokodillemonsteret, og aldri så lite latterfremkallende spenning blir også resultatet når en voksen mann plutselig forsvinner fra strandkanten, nærmest uten en lyd, bare mens vi ser en lang hale som forsvinner under vannet.

Gledelig er det også at krokodillen både ser og virker temmelig realistisk og skremmende, selv om den mot slutten blir bittelitt mer i retning CGI i uttrykket. Mye av dette er nok takket være av vi bare får se den i mørket, noe som nok hjelper godt på troverdigheten her. Man trenger uansett ikke rare evnen til å sette seg inn i situasjonen til disse vettskremte folkene for å selv kjenne på de ekle, klamme og ugne stemningene som oppstår, enten krokodillen truer rundt båten, et sted under det mørke vannet, eller inne i grotten hvor den lagrer kjøttfangsten sin. Sammen med den vakre naturen og flotte bilder fra location i den australske villmarka settes stemningsskapende toner og effektiv setting til denne enkle men ekle handlingen.

Følelser av b-filmpreg, men hvor mye funker til sin hensikt

Ser man bort i fra en bra gjeng med skuespillere, klok og grådig bruk av spesialeffekter i en lang og god oppbygning, byr likevel ikke ”Rogue” på de aller største skrekkscenene, ei heller florerer forsøkene på slike. Til filmens forsvar er jo nettopp dette bra fordi man ikke overøser den med uttallige kjipe skvettescener og liknende, men til dens spenningsnivå gjør det heller ikke noe til at den blir direkte hårreisende skummel eller opplevelsesrik. Det er en ganske så rolig film hvor det altså skjer ganske så lite i løpet av de 99 minuttene den varer. Jeg vil ikke kalle den direkte forutsigbar, men at den og den karakteren kommer til å dø, eventuelt overleve, er ganske så lett og gjette seg til.

Både den enkle handlingen, den rolige og lite actionspekkede fremdriften, samt også det at monsteret ikke akkurat overforbrukes, gjør at filmen får et visst b-filmpreg over seg, eller kanskje mer som en typisk tv-film å regne. Dette er ikke noe direkte negativt, men noe storfilm er dette ikke, tross at alle disse kjente skuespillerne er til stede på båtturen. Det som likevel gjør at denne filmen funker helt greit, og for mange kanskje til og med ganske så godt, er at den spiller på helt enkle, grunnleggende og vanlige typer skrekk, redsler og ubehageligheter for oss mennesker. Elementer som frykten for det ukjente i og med naturen, vann, dyr og forventninger, er helt sentralt her. Slik også klassikeren ”Haisommer” genialt utnyttet nettopp mye av dette, slik ser vi også at ”Rogue” spiller på sider som de aller fleste enkelt klarer å identifisere seg med og som dermed også smitter over på den totale seeropplevelsen.

Gruppen av ukjente mennesker som havner i en klam og utilsiktet farlig situasjon er ikke akkurat nytt som scenario, men som evigvarende ramme for en skrekkfilm funker det gang på gang ypperlig, noe ”Rogue” er et av utallige filmeksempler på. Ferieturen som ender i et mareritt av en fysisk og mental styrkeprøve i den australske ødemarken er enkel, fin og til en viss grad grei som skummel underholdning, men som på ingen måte skiller seg nevneverdig ut i retning nyskapende eller uforglemmelig.