En typisk villmarks skrekkfilm som likevel har stemningen på plass. Hva skjer når en gjeng turister setter seg fast på en øy og må kjempe mot en illsint alligator? Det høres kanskje dumt ut tenker du. Det er ikke verdens beste film nei, men på grunn av en utrolig spennende avslutning og gode filmatiske kvaliteter scorer den likevel høyt.

Første bekjentskapet mitt med regissøren Greg McLean var med hans Wolf Creek fra 2005. En spennende film med en karismatisk slemming som underholdte. I Territory overtas denne rollen av en smart alligator. I helterollen har vi Michael Vartan, kanskje best kjent fra tv-serien Alias. Han passer godt til rollen som en mer eller mindre perfekt lederskikkelse. Den andre hovedrollen inntar Radha Mitchell som den australske turistverten. I rollen som Kate Ryan viser skuespilleren seg kapabel som en tøff heltinne. I mindre roller har vi blant annet Sam Worthington som Neil Kelly (ekskjæresten til Kate), John Jarrat spiller en mann som har mistet sin kone og du har også en familie på tre (Mia Wasikowska spiller datteren).

Glupsk krokodille
Den mest interessante karakteren i filmen er krokodillen som overlister menneskene. Som i de fleste skrekkfilmer får vi heller ikke se hvem det er som dreper til å begynne med. Vi får bare vite at det er et udyr i elven som tar liv. Grunnen til at krokodillen angriper båten med turistene er som de sier, den beskytter sitt territorium. Opphengte nyhetsklipp i kafeen begynnelsen gir også oss et slags frempek på hva det er som kommer til å skje. Når man endelig får se udyret ble jeg ikke som i de fleste andre skrekkfilmer skuffet. Dette er først og fremst på grunn av de gode effektene som gjenskaper krokodillen. Effektene i filmen er veldig gode for en lavbudsjettsfilm. Krokodillen ser utrolig ekte ut, og oppfører seg deretter. Dette gjør filmen mer skremmende. Det er bra, da filmen generelt ikke er så skummel; men desto mer spennende. I sluttsekvensen satt jeg for eksempel som limt fast i sofaen. Sekvensen er så genial at den fortjener sitt eget avsnitt.

Helten kommer over leiren til krokodillen da han følger etter hunden. Hunden overlever forøvrig, noe som også er sjelden i skrekkfilmer. Her finner han Kate som vi trodde døde tidligere i filmen. Monsteret har tatt henne med for å spise henne senere. Filmen evner derfor blant annet å overraske samtidig som at den engasjerer deg i spenningen. Mer om overraskelsesmomentene senere. Jeg visste ikke hvordan dette kom til å gå. Med hjertet i halsen ser du han finne Kate, og ikke lenge etter høre at krokodillen er på vei tilbake. Hva vi får se er noe jeg sjeldent har sett i en film. Krokodillen er ganske tydelig datanimert. Det som gjør den så troverdig er at den beveger, og oppfører seg realistisk. Man tror virkelig på at det er en krokodille. Sekvensen varer i nesten 20 minutter og er en storstilt kamp mellom hovedkarakteren og monsteret. Det er lenge siden jeg har sett en så spennende sekvens. Det hjelper heller ikke at hulen de befinner seg i er liten og klam. Sekvensen forsterkes av den gode filmingen til McLean. Spør du meg gjør slutten det verdt å se filmen. Ikke noe jeg ofte sier, da fleste filmer pleier å ha en god begynnelse men en helt forferdelig slutt.

Dumme mennesker
Det er vel ikke en skrekkfilm uten at karakterene gjør noe dumt vel? Dette er også tilfellet for menneskene i filmen. De er tidvis veldig dumme og gjør nesten alltid noe overilt. I midten av filmen har de klart å henge opp et tau slik at de kan klatre over til den andre siden. En av karakterene begynner å klatre men stopper midtvis av redsel for krokodillen. Det er første og siste feilen hun gjør. Det er likevel ikke det dummeste som skjer i denne scenen. En annen karakter får panikk og klatrer etter. Han forårsaker at tauet faller ned og at begge karakterene blir spist. Det skjer mer dumme ting i denne scenen, men heldigvis blir filmen mye bedre etter dette.

Spennende men ikke skummel
Som sagt er dette bare isolerte hendelser og filmen makter å overraske til tider. Karakterer man tror dør med en gang gjør det ikke og andre viser seg å ikke være død. Det er også overraskende få som dør i denne filmen for å være en skrekkfilm. Hvorvidt jeg kan kalle det for en skrekkfilm er jeg også usikker på. Dette er ikke en skummel film, men den er veldig spennende til tider, og da spesielt i sluttsekvensen. Det er likevel noe med stemningen som gjør at det kan kalles for en skrekkfilm. Den har mange elementer av sjangeren som jeg allerede har nevnt. Som en film er den ikke veldig god, men redder seg inn på underholdningsverdi og spenning. Selv om det finnes mange dumme karakterer er det hvertfall godt å vite at du ikke vil at hovedkarakterene skal dø. Filmen klarer derfor å få en emosjonell tilknytting mellom seeren og dem. Effektene i filmen er helt klart det beste med Territory. Hadde ikke krokodillen vært overbevisende hadde sluttsekvensen ikke vært så genial som den er. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men her er en krokodille film jeg liker.