---

Ingress:

Familien Kadam slår seg ned i den franske landsbyen Saint-Antonin-Noble-Val, et sjarmerende, billedskjønt og elegant sted. Familien, som er gastronomisk matgal, kjøper et nedlagt bygg og åpner sin egen indiske restaurant, Maison Mumbai. Problemet er bare at rett over gaten, sånn ca trettimeter unna, ligger den svært så sofistikerte, elegante og suksessfulle restauranten Le Saule Pleureur, en klassisk fransk Michelin restaurant, drevet av den perfeksjonistiske Madame Mallory.

Anmeldelse:

Er det tid og plass til dem begge ved denne lille landsbyen, eller er den indiske varianten dømt til å tape til fordel for strenge, franske tradisjoner? Det bryter etter hvert ut krig mellom de to bedriftene, den ene mer sta, egen og engasjert, enn den andre.

Helen Mirren i rollen som Mallory kunne vel nesten ikke vært bedre castet. Ingen er vel mer standhaftig, snerpete og konservativ i positur og blikk enn Mirren, samtidig som hennes konkurrent i Hassan forblir en mykere og mer jordnær karakter. Manish Dayal i denne rollen er både sjarmerende og troverdig der han lever og ånder for mat og tradisjoner. Han er familien Kadams eldste sønn, oppvokst med kulinariske og matsterke tradisjoner og kokkeevner, og blir slik fort en stor trussel mot Madame Mallory og hennes Michelin-stjernerestaurant over gata.

Regissør Lasse Hallström ("Siderhusreglene”, ”Whats Eating Gilbert Grape”) har da også tidligere overøst oss med søt ”mat” i sin ”Chocolate” fra 2000. Igjen er det fascinerende og tidvis oppslukende å se delikat behandling av mat og cuisine som får oss til å romle i magen av sult, samtidig som det selvsagt gjør seg veldig godt rent billedlig. Det er en type respekt, glede og inderlighet her som virkelig smitter over på oss som ser på, samtidig som karakterenes engasjement også driver troverdighet og tematikken fremover, uten at det blir for daft eller kunstig.

Men, filmen er litt sånn smått merkelig i sin todelte tilnærming til flere ting. På den ene siden merker man godt at Hallström og co ikke vil tråkke i alt for vanlige og stadige klisjéer og forutsigbarheter, likevel hender ironisk nok nettopp dette titt og ofte. På den annen side overrasker den oss også i handling og små vendinger, noe som gjør filmen ganske så underholdende. Om filmen slik fortjener stempel som direkte ’leken’ og ’overraskende’ kan diskuteres, men at helheten faller ned på noe positivt og pent føles mer riktig å si.

Videre må ”En trettimeters reise” sies å være nokså safe, all den tid den verken er dristig, svært overraskende eller sprelsk. Den er en typisk film som vil tilfredsstille et bredt publikum på alle måter, og treffer slik blink som en skikkelig feelgoodfilm, samtidig som den heller ikke tør å driste seg særlig utpå mer særegne marker.

Historiens kanskje peneste og beste moral og ettersmak sitter til slutt i all godheten rundt det å tørre, makte og akte seg til å utvide horisontene sine, enten det er snakk om innen mat, tradisjoner og konservative standpunkt, eller det gjelder holdninger til og behandling av våre medmennesker. Klassiske filmingredienser dette, joda, men når det gjøres såpass ekte, hjertevarmt og underholdende inderlig så blir resultatet da også tilsvarende sterkt og treffende godt. At Steven Spielberg og Oprah Winfrey er produsenter av filmen har sikkert heller ikke akkurat kommet i veien for dens varme og sjarme. ”En trettimeters reise” er som en herlig fusjon mellom streng tradisjon og nye friske elementer som aldri stenger døren for fornyelse og godhet. Kan jo være greit som et avbrekk i hverdagen dette!