Omar lever som gangster i Oslo, men rives mellom familie, kjæreste, samvittighet og ”jobben” som gangster. En dag dukker søsteren hans opp, en dame som alle trodde var død i et æresdrap for ni år siden. Isteden tok barnevernet seg av henne og dermed blir en familiehemmelighet avslørt. Omar blir av familien beordret til å finne henne, og på veien møter han på et for ham ukjent stykke Norge.

”Haram” bygger videre på det gangsteruniverset regissør Ulrik Imitiaz Rolfsen introduserte med sin ”Izzat” i 2005. Amatørskuespillere dominerer i de største rollene, skjønt disse gjør en helt grei jobb, særlig hovedrollen i Elias Ali føles mye naturlig og troverdig.

Selve historien i ”Haram” er tidvis sterk, veldig tankevekkende og provoserende. Skildringen av ulikhetene innad og i dette ganstermiljøet, samt innen Omar sin familie, og versus det ”vanlige” norske Oslo-livet er godt gjort slik de blir satt opp i mot hverandre. Kontrastene er slik mange og sterke, og filmen berører mange interessante settinger og problemstillinger, dog uten å gå så veldig langt innpå dem. Det merkelige, og litt mystiske, er hvorvidt regissør Rolfsen har ment å skulle fremstille Omar og kompisene, familien og gangstermiljøet på en flatterende og/eller dårlig måte? Filmen virker nemlig litt mer schizofren her, mer enn tydelig.

Mulig dette også er hele poenget, å være utydelig og todelt, men det er jo lov å stille spørsmålet når en ellers så råkul musikk tonesetter egentlig uspiselige og usjarmerende scener og handling, eller hvorvidt en digresjon av en hasjrøykescene skal være kul og morsom? Hva skal man tro liksom, er dette en hip actionthriller, eller et kritisk karakterdrama?

Videre blir ”Haram” verken særlig spennende eller drivende heftig. Lange, langsomme og utdragende scener gjør at historien snirkler seg sakte fremover, og motivet med å finne søster Amina oppleves ikke spennende eller engasjerende nok på oss som ser på. Det hele blir eventuelt mer et interessant blikk på barnevernspraksis, religion, tradisjon og annen praksis innad i et (tenkt?) gangstermiljø. Utover dette er filmen unødvendig kjedelig, blant annet grunnet den nevnte sakte fremgangen og tempoet.

Det er ellers også veldig vanskelig å like Omar, noe som oppleves som tyngende og tungt, all den tid det er ham vi følger hele filmen. Bare selve prinsippet med at Amina må finnes for så å drepes (!) er et så ekstremt utgangspunkt at det burde blitt forklart og skildret bedre slik at vi nordmenn hadde forstått alvoret og graden i denne familieskammen, bedre enn hva filmen gjør. På den gode siden er dette et relativt nytt miljø å se skildret på norsk film, og smaken av gangstermiljø oppleves da også tidvis som både troverdig og vemmelig skittent. Fremgangen for Omar i jakten på søstera er for så vidt også troverdig, men dessverre bare ikke så drivende og interessant at det gjør noe. Det ellers lite flatterende bildet på karakterer, som for eksempel de mange stort sett usjarmerende hovedkarakterene og miljøet, skaper også denne nevnte uklarheten i hva som ønskes formidlet med hele filmen. Undertegnede velger (og håper) at moralen omhandler menneskeverd, selvstendig tankegang og hjertevarme til dine nærmeste, noe også filmen etter hvert kommer mer innpå. Godt er det, for inntil da er dette noe kalde, hjerteråe og usjarmerende saker som verken er kjempekult å overvære eller klarer å engasjere mer enn så der.

For, ”Haram” viser også mye mer enn hva den problematiserer og tør å konfrontere. Slik blir man tvunget til å sluke det som blir fortalt, uten å få forklaringer, mens man egentlig sitter og rister på hodet av tradisjoner, religion og menneskelig oppførsel innad i pakistansk miljø og æreskultur. Det er for så vidt kjempekult at Rolfsen viser denne sintheten og bitterheten som bæres av disse mannfolkene, men et dypere dykk inn i mentaliteten og tankegangen innad i slike miljøer hadde vært hakket mer interessant i denne sammenheng. ”Haram” er blitt en tung og unødvendig middels interessant affære til å omhandle noe såpass engasjerende og interessant. Den er ikke på noen måte dårlig, men mer utydelig i sine motivasjoner, meninger og filmatiske visjoner.