Marie er i slutten av trettiårene og arbeider hos det norske Justervesenet. Hun har et skrantende kjærlighetsliv, med et nylig avbrutt samboerforhold og er barnløs. Marie får en dag i oppdrag å reise til Paris for å kontrollveie Norges nasjonale kilo. Der nede blir hennes eget liv satt til avveiing, og hun må selv finne en målestokk for skuffelser, sorg og kjærligheten.

Bent Hamer inviterer oss denne gang inn i en verden man sjeldent eller aldri tenker over faktisk eksisterer, nemlig til folkene som jobber i justervesenet, her mest representert ved Marie som sammen med sin far jobber på en nærmest perfeksjonistisk, minimalistisk og svært dedikert måte til jobben sin. Karakteren kan minne mye om hovedpersonen i Hamers ”O’Horten”, samtidig som at Marie også har sine helt egne underfundige sider.

Ane Dahl Torp spiller bemerkelsesverdig lavmælt, rolig og egentlig nokså perfeksjonistisk rollen som Marie. Med ørsmå blikk, mimikk og replikkavleveringer må det sies at hun rett og slett nagler karakteren sin! Men, problemet blir at Marie ikke nødvendigvis er så forferdelig interessant hele veien, nei mer irriterende og provoserende også, mon tro bevisst dette?!

Dette bringer oss over på noe av hele filmens ”problem”, om man kan kalle det for noe slik. For Hamer har, igjen, helt klart sin særegne måte å fortelle, vise og lage særegne vittige settinger på, men ulikt hans vittige ”O’Horten”, den varme og sjarmerende ”Hjem til Jul”, eller for ikke å snakke om den fantastisk særegne debuten i ”Eggs”, innehar ikke ”1001 Gram” så voldsomt mye humor eller medrivende elementer. Til det er nemlig historien om Marie og jobben hennes så alt for underfortalt, underdrevet, lavmælt og utydelig dyp i sin bruk av både humor, varme og ettertenksomhet. Humoren er rett og slett så lavmælt, tørrvittig og lite fremtredende at man nesten ikke vet eller skjønner om det er ment morsomt, eller om det bare er tørt og kjedelig, og da kan ikke filmen sies å kommunisere så godt at det gjør noe.

Ikke misforstå, for filmen har disse elementene, den bare ikke blomstrer dem opp på samme måte som i tidligere filmer. Det ”verste” er imidlertid hele filmens tempo, en rytme som er irriterende treig, tafatt og nærmest virker klippevegrende i alle sine stille, rolige og lange scener. Det hele funker best i scener som skildrer justérvesenets gange og virke, for her kjenner vi Hamers lunefulle humor igjen, mens i alt for mange andre scener blir det rett og slett bare stille, kjedelig og nærmest irrelevant det som skjer. Det ligger helt klart mange underfundigheter, og også dypere meninger under her, men problemet blir at disse er så alt for undertrykt, så man nærmest må lete seg i hjel for å se dem. Dette passer ikke like godt eller blir like virkningsfullt som i Hamers tidligere univers. En annen ting som skjemmer noen scener er direkte ulogiskheter som ikke kan grunnes i verken dette rare ”universet” eller annen form for kunstnerisk frihet, som for eksempel måten dette kilogrammet behandles på ved den franske flyplassen.

”1001 Gram” er blitt en både, igjen, fascinerende særegen Hamer-film, men som mer enn noen gang stiller større tolvmodighet og dypdykk inn i sitt univers enn Hamers tidligere filmer har krevd. Det er vanskelig å investere så mye i Marie, selv om ting heldigvis mykner noe opp mot slutten. Først når Marie møter på en franskmann og utvikler følelser, (ja for hun har visstnok faktisk det), ja da begynner det sakte men sikker å skje noe. Selvsagt er dette da også mye av meningen, at hun er kald og sær, men det hjelper vel ikke når filmen snart er slutt før hun varmes opp. Filmatisk er også filmen veldig pen, med varierte utsnitt i bilder, farger og særlig blåtoner. Hvorvidt ”1001 Gram” er Norges mest riktige Oscar-bidrag skal ikke undertegnede gå så mye inn på, men la oss bare si at Bent Hamer som internasjonal kjent regissør kan ha hatt mye å si på denne avgjørelsen og sammenhengen.