Regissør Bent Hamer lager noen særegne og rare manus. Det blir det tidvis god og interessant film av. Marie Ernst er en kvinne i slutten av tredveårene som arbeider i Justervesenet (En statlig etat med ansvar for nasjonale standarder for måleenheter). Ideen med å vise oss det tørre og stive kilomalmiljøet er veldig artig og snålt på samme tid. Filmen forteller oss hvordan det fungerer med den viktige kilomalen som ikke må komme til skade. Vår helt er en ung kvinne som får det ærefulle oppdraget med å passe på kiloen. Hun viser at hun hele veien forsøker å ignorere problemer hun møter i livet. Men i det fjerne møter hun romantikken på nytt, samtidig som hun skal ta farvel med andre.

I hovedrollen finner vi norsk films egen kvinnelige skuespilleryngling i Ane Dahl Torp. Du tenker kanskje at hun er veldig mye brukt i norsk film, men tro det eller ei, dette er faktisk hennes første hovedrolle på film. Torp spiller rollen sin til det fulle og vi føler med hennes lavmælte rollefigur med det trauste livet. Vi blir med henne til Paris på et internasjonalt kiloseminar.

For min del synes jeg mange av Bent Hamers filmer er noen riktige perler. Man merker mye av Hamers filmskaperkunst i denne filmen også, men den glimrer ikke like mye hele veien. Men det hindrer den ikke fra å komme med noen legendariske scener og medfølgende replikker, som eksempelvis sluttscenen og replikken der som jeg lo godt av uten at jeg skal spolere den for dere. Det fungerer ganske greit med Hamers avbalanserte form å lage film på. Jeg tenker på de lange og noen ganger dryge scenene som får deg til å både slappe av og tenke litt på hva man egentlig er med på. Alt er velfotografert og med en fin fargeglød i produksjonsdesignet.

Denne filmen ble valgt til Norges Oscarbidrag det året den kom ut. For min del var dette en fin opplevelse, men ikke blant Hamers aller beste filmer. Jeg setter Eggs og Salmer fra kjøkkenet mye høyere enn denne litt mindre angripelige filmen. Skulle ønske at filmen hadde klart å ta mer tak i meg, og få meg til å le og fryde meg mer. Den er bygget opp som et solid drama, men føles litt anonym til tider. Hadde håpet på at filmen skulle kline mer til, være litt friskere og litt mindre traust. Det at Hamer forsøker seg på en mer ordinær film, synes jeg ikke kler ham like mye. Jeg elsker det litt absurde og særegne universet han opererer med i mange av hans tidligere filmer.

Konklusjon
Filmen er krydret med flotte bilder og situasjoner som oppstår i en liten periode under arbeid i det konservative, Justervesenet. Som sagt så er det både mindre tid til humor og for den saks skyld romantikk enn det jeg hadde sett for meg på forhånd, men så er ikke kanskje det så farlig for meg. Jeg koste meg fint når jeg så filmen, men det manglet den siste lille ekstra for å løfte dette til en storstilt norsk film utenom det vanlige. Mye av det jeg fikk her er veldig erketypisk for norsk film, og da særlig Hamers filmer med vanemennesker og handlingselementer man fokuserer på i filmen. Alt føltes litt for skjørt og enkelt til tider, akkurat som det manglet noen biter underveis. Det er mulig jeg er litt hard mot filmen, men selv mesterregissører som Hamer skal levere mer interessant enn dette for at jeg virkelig skal begeistres fult ut.