Vi befinner oss i Vietnam i 1972 hvor en sør-koreansk base mottar radiosignaler og anrop fra en gruppe antatt døde soldater. En krigsveteran får i oppdrag å lede en gruppe soldater på åtte mann for å redde de bortkomne medsoldatene. Disse synes å befinne seg i en sone kalt ’R-point’, et område som skal vise seg å bære på både hemmeligheter og mye historie. Når gruppen ankommer stedet starter merkelige ting å skje…

Lavmælt spenning

Når det gjelder asiatisk skrekk har det blitt levert mang en nervesliter innen segmentet skrekk/grøsser fra denne kanten av verden. Titler som ”The Ring”, ”The Grudge” og en haug andre liknende filmer, har hatt for vane å skremme livskiten av oss blant annet med plutselige langhåra jenter som dukker opp når du minst venter det. I ”R-point” brukes ikke denne formen for skremming, eller..det vil si… det ER faktisk stappet inn ei slik jente her også, men uten at det skal røpes hvor og hvordan. Det er mer av en lavmælt, sakte krypende stemning av usikkerhet og redsel her, som at mye ikke stemmer og henger helt på greip på dette stedet soldatene ankommer. Denne sakte oppbygningen og stigningen av spenning føles slik både naturlig, troverdig og god, som om vi selv er med på å gli inn i både setting, stemning og kaoset som etter hvert oppstår i hodene på soldatene.

”R-point” er altså ikke på langt nær like skremmende og grøssende fæl som den er atmosfærisk, stemningsuggen og psykologisk interessant. Den blir slik som en mer lavmælt skildring av soldaters mentale og psykiske tilstander, både i krigssammenheng og i møte med noe de ikke klarer å forklare på rasjonelt vis. Om filmen kan sies å portrettere og formidle noe ekstra godt, kan man hevde at nettopp usikkerheten og utydeligheten i mye innen handling, tematikk og ikke minst all forvirringen og de mentale utfordringene som oppstår i en slik sammenheng vises godt igjen. Hvorvidt alt dette kan falle tilbake på god regi, manus og filmatisk arbeid er dog videre usikkert, da også mye av dette virker unødig rotete. Men tilsammen gir filmen en god følelse av usikkerhet og utrygghet rundt situasjonene og hendelsene.


Unødig rotete

Filmen er altså tidvis og alt i alt litt irriterende sosete i både behandlingen av hvem som er hvem, samt hvor og når vi befinner oss. Med enkelte små flashbacks forsøker den å forklare en del av det som skjer, men dette tilfører heller ikke alltid så mye oppklaring enn egentlig også å bli enda mer forvirrende. Denne filmen er ellers også veldig mørk i bildene, mye foregår på natta og i et innendørs bygg som gjør det ekstra vanskelig å se hvem som er hvem da alle går i like uniformer, bruker hjelm, og så videre. Til tider mye overspilling, eventuelt dårlig skuespill, hjelper ikke særlig på her, men mye av dette kan skyldes at man er vant med mer jordnær og finslipt amerikansk/europeisk skuespillerstil. At den ene soldaten etter den andre friker ut, er dog ikke så rart med tanke på hva disse opplever, men det blir ofte litt vel mye hysterisk skriking og skårlig, for min smak i hvert fall.

Det er nesten litt fælt å si det, men asiatere er neimen meg ikke alltid så enkelt å se forskjell på. Den nevnte mørke settingen og uniformene bidrar altså også til at man sitter og klør seg ofte i hodet over å huske hvem som er hvem her. Vår tilknytning til karakterene blir slik derfor også litt skadelidende, for når man ikke husker hvem den døde var, ei heller i ettertid, ja så gjør dette litt med seeropplevelsen dessverre. En del klisjéer innad i karaktergalleriet skaper heller ikke så forferdelig interessante persontegninger.

Filmatisk sparsommelig

Nei, da er det bedre å fokusere på det som faktisk er interessant her, nemlig denne urolige krigsmentaliteten og psykologien, samt det faktum at det da også er noen ugne hendelser innimellom. Filmatisk har man lagt seg på en nærmest like lavmælt og nedtonet stil, hvor elementer som vær, vind, mørket og lyder skaper stemningene, og i ny og ne kommer det da også ei regnskur og et lynglimt som bidrar. En bruk av nattkikkert/nattsyn blir også brukt som stemningsskapende innimellom. Slik blir ”R-point” også en film som krever litt av deg som seer, at du lever deg inn i soldatenes ståsted, sinnstilstanden deres og settingen, den inviterer deg rett og slett til å bruke hjernen litt mer enn bare å sitte og bli vettskremt av plutselige hendelser og lydbruk. Slik blir dette også en film som mange sikkert misliker og finner direkte kjedelig, andre vil sette pris på denne mer utydelige og mindre formelpregede fremgangen og stilen.

Enda en Vietnam-film?

Det er lett å sammenlikne ”R-point” med andre kjente filmer om Vietnam-krigen. Dette er imidlertid ikke en film som verken problematiserer eller reflekterer særlig dypt over denne krigen, nei settingen er nærmest som tilfeldig valgt, for handlingen kunne slik like godt foregått under den 2 verdenskrig eller hvilken som helst annen krig. Tidvis flotte landskapsbilder setter an toner og stemninger, både i dagslys og i mørket, samtidig som at kanskje filmens beste og ekleste scene også foregår i fullt dagslys i en rolig, velkomponert og smart scene.

”R-point” er som skrekkfilm interessant blant annet i måten den rolig og pent skrider frem og vikler seg inn i noe som er overnaturlig og mystisk. Filmen har blitt sammenliknet med både flere Vietnam-filmer, actionfilmer som ”The Thing” og ”Predator”, samt tv-serien ”Lost”. Den krever som sagt en god porsjon tålmodighet og velvilje da den blant annet er litt rotete og vanskelig å få tak på i de mørke bildene/scenene, samt at karaktergalleriet krever sitt av identifikasjon med personene. Det hadde dog ikke skadet med litt mer skrekk kanskje, uten at den gode ekle stemningen nødvendigvis hadde blitt ødelagt av den grunn. Som en stemningsuggen smygende creepy skrekk er ”R-point” både en litt befriende annerledes, alternativ og miljømessig urovekkende film som uansett nok gjør et visst inntrykk, enten man setter pris på snikende uklar uhygge eller den mer tydelige skrem- og skvett-grøsseren. Som et alternativ til både klassisk amerikansk skrekk, og også de mer kjente asiatiske grøsserne, vil derfor ”R-point” trolig være et godt avbrekk og som en liten godbit å regne om man er skrekkfilmfans.