Et tanksteam ledet av kommandant Wardaddy må begi seg ut på et farlig oppdrag bak fiendens linjer under den Andre Verdenskrig. I april 1945 må en amerikansk stridsvogn lede an kampen mot fienden, bak deres linjer i hjertet av nazi-Tyskland. Wardaddy og troppen hans har imidlertid alle odds mot seg da fienden har både flere menn og bedre våpen enn dem.

I hovedrollen står Brad Pitt som kommandant Wardaddy som må holde styr på sitt mannskap, bestående av fire erfarne soldater, samt den helt nye ferske stridsvognføreren som har store problemer med å ta inn over seg krigens grusomheter. Logan Lerman spiller den vettskremte unge nykommeren på en veldig bra og troverdig måte. Vi får veldig vondt av ham, samtidig som de andre, med Pitt i spissen, blir mer typisk filmatiske machofigurer som vi har sett mye før. Kontrasten mellom dem blir likevel slik virkningsfull og god.

Et av uttallige utfordringer de står overfor er det faktum at de som amerikanere har langt mer sårbare og dårligere forutsetninger med sine Sherman-stridsvogner enn hva tyskerne hadde med de massive Tiger-tanksene. Fremmarsjen for Wardaddy og gjengen blir videre slik både spennende og medrivende når de når som helst rundt neste sving kan møte på tysk motstand, noe de da også gjør flere ganger.

Som krigsdrama er ”Fury” likevel av den mer lavmælte og dramabaserte menneskeskildringen, ikke en storslått krigsfilm hvor de største og mest sentrale slagene skildres. Det er dog en råhet og brutalitet her som vises igjen både med ødelagte menneskekropper i skader og omfang, samt at det på det mentale plan etterstrebes å skildre den brutale jævligheten som krig er for soldatene. En kan like dette fokuset på menneskene i uniformene, gruppedynamikken i hvordan de samhandler, deler hendelser, hjelper og støtter hverandre. Slikt vil alltid være noe udødelig fascinerende over, enten krigen heter første, andre eller tredje verdenskrig.

Karakterspekteret er også forholdsvis bredt heldigvis, og det oppstår både romantikk og mer søtladne scener i historien, før så krigen brutalt river soldatene tilbake til hverdagen igjen. Oppi dette kommer det noen litt vel filmatiske klisjéscener som ikke får sin helt store effekt, nettopp fordi de føles så kalkulerte. Nevnte Pitts karakter får vi ikke vite mye av bakgrunnen til, annet enn at han er erfaren og har opplevd både det ene og det andre, ikke noe mer om hans bakgrunn og enorme iver etter å tjene nasjonen i kamp. Sammen med de andres i stor grad klassiske Hollywoodistiske overflatiskhet, blir det noe typisk amerikansk i både filmspråk og karakterdrama her. Som portrett av soldatene på bakken blir likevel ”Fury” en litt særegen, solid og sterk fortelling om et tanks-miljø som i stor grad føles klaustrofobisk og fortettet i kampenes hete. Den setter en god finger på mye av det jævligste ved krig, i flere ledd og nivåer, og blir slik lett et sterkt krigsportrett.

”Fury” roter likevel litt med overdrevne skytescener hvor ingen tar seg tid til å ta ut sentrale enkeltsoldater, selv om det er en haug med soldater som ligger klare til å skyte. Slike filmatiske lettheter burde være luket bort fra filmduken anno 2014, men akk nei… Enkelte melodramatiske og klassisk heltedådsscener hindrer dessuten filmen i å bli fullstendig gripende og sterk, samtidig som man umulig heller ikke klarer la være å ta til seg mange fæle krigsskildringer her. Filmen skal ha et stort pluss for sin troverdige tilnærming til det verste på jord, nemlig krig, og takke seg til at den ikke i noe ledd føles tilgjort positiv eller særlig oversminka som sannhetsberetning. Samtidig blir det noe litt humrende smått ironisk over Hollywood når de skal lage sine ”dype” karakterdramaer, men samtidig serverer temmelig stereotypiske og enkle mennesker i rollene.