---

Ingress:

Den unge polske velutdannede akademikeren Tomasz reiser til Norge og Oslo for å hente penger fra en far han aldri har møtt. Fremme i Oslo kommer han i kontakt med både den ene og den andre personen, folk og borgere, de fleste privilegerte og velmenende rike nordmenn i Ullevål Hageby.

Anmeldelse:

Denne norske serien er noe for seg selv, for å si det mildt, og godt. ”Kampen for tilværelsen” er nemlig noe så sjeldent som både velskrevet, velspilt, dypt, lunt, vittig og knakende solid gjort tv-drama med både brodd, spekter og skildring av karakterer man sjeldent har sett her til lands i så stor utstrekning. Bård Breien og Arild Andersen er blant personene med regi, og Per Schreiner, Bjørn Olaf Johannessen og Erlend Loe står for friskt dristig og oppslukende manus.

Det er mye som går igjen i serien, i alt fra nordmenn som er rike, har ”alt”, en flott fasade, familie, penger og det som en skulle tro virkelig betydde mest her i livet. Likevel, nærmest samtlige karakterer sliter med sitt, og alt i fra slankeproblemer, hunger etter materielle goder og penger, savn etter kjærligheten, eller til og med en trang til dyresex, er ting som disse folkene sliter med. Satireelementer i fleng er altså ikke langt unna når denne gjengen skal ha sitt sagt.

Det er et veldig rikt karaktergalleri som presenteres for oss her. Det er en haug med kjente, og mindre kjente, skuespillere, men alle virker å blomstre og spille knakende godt sine roller. Filmatisk brukes klare, sterke og kvalitetsbevisste bilder, med rolig, stillestående og vakre tagninger. Scenene er dessuten veldig lange, mange varende i opptil 5 minutter eller lengre, noe som er ganske uvanlig for både serier og filmer. Tempoet er også deretter, nemlig behagelig og rolig, men hvor manus, karakterer og skuespill settes desto større krav til.

Det er altså slitende mennesker i alle ledd her, og nærmest alle går det galt for på et eller annet tidspunkt. Det være seg Tomasz som stadig må lete etter sin virkelige far, tannlegen Vidkun som sliter med sine vulgære lyster, den kortvokste eiendomsmegleren som bokstavlig talt blir sett ned på, familiefaren med lyst til å stikke fra familien, eller den pengegriske ekskona som vil tjene mest mulig på hussalget med som ikke får solgt. Den gjennomgående tonen er likevel at Tomasz og hans hardtarbeidende medpolakker både har humøret og livsgnisten oppe, samme hvor mye rar motstand de får, mens nordmennene derimot…! Spekteret er stort og rikt, og man vet aldri hva som skal skje i neste scene. Dette skaper en uforutsigbarhet som også understøttes av flere riktig dristige og overraskende scener. Man får nemlig ikke alltid forvarsler på hva som kommer her, og alt forklares da heller ikke alltid, noe som gjør at noe henger i lufta, mens annet faller mer på plass i løpet av sesongen.

Folk sier og gjør for eksempel mye man ikke skulle tro og var forberedt på. Slik blir det noe både rivende underholdende men også noe ganske unorsk og friskt over! Dette er dessuten i god grad brudd med klassisk fortellende tv-drama, hvor den ene overraskelsen nærmest avveksler den andre. Det er en dristighet i manus og karakterer her som går innom både tabuer og tematikk som mange ikke ville tatt i med ildtang engang, i hvert fall ikke i en norsk dramaserie.

Tanker på filmene til Bent Hamer er noe som mang en gang kommer snikende, både med tanke på seriens tempo, karakterene og de smått surrealistiske hendelsene som skjer. Samtidig mistes ikke verken det urnorske eller det typiske ved oss nordmenn, mye som reflekteres igjennom karakteren Tomasz.

”Kampen for tilværelsen” skal roses sterkt for å så bevisst og stilsikkert kjøre alle disse klare og skarpe linjene, inkludert en tydelig streng regi, karakterer og gjennomgående toner og føringer. Befriende er det også at selv om vi ser og aner både den ene og andre kritikken og sleivsparket til oss styrtrike nordmenn, forblir ikke serien dynket i kun slik kritikk, nei også en medlidende sjarmerende tone som viser at vi også tross alt bare er mennesker, er gode på bunn og ikke nødvendigvis er lykkelige grunnet penger, diger eiendom og storfamilie. Denne balansen skaper styrken i serien, og er med på å gjøre at vi også liker folkene her så godt, at vi både kan le av og med dem, på en og samme gang.

Kampen for disse rare nordmennenes tilværelse er både kraftig fascinerende, morsom og vittig, og ikke så rent lite gjenkjennelig kanskje, både her og der. En andresesong er for lengst bestemt, og det er bare til å glede seg til å følge fortsettelsen på denne kampen. Som norsk drama er det kvalitet i så mye her at man nærmest ikke vet hvor man skal begynne, noe som sier sitt. At det finnes både motstand og likandes kvaliteter i nærmest samtlige av de gjennomført godt skrevne og spilte karakterene kan være et godt sted å begynne, for uten personer som engasjerer er ikke drama noe interessant. Her er det lett å både like, mislike og ikke minst kjenne seg igjen i mennesker som faktisk ikke er så glatte, perfekte eller lykkelige som det synes som, altså slik som livet faktisk er.