---

Ingress:

Den andre sesongen av denne kanskje rareste, mest vågale, skarpe, kvalitetsdynka og fullstendig oppslukende norske tv-serien fortsetter noen måneder etter der førstesesongen sluttet. Vi møter igjen på mange av de samme karakterene, men noen er også utelatt fra første omgang.

Anmeldelse:

Dette skyldes kanskje flere ting, men hele serien har visstnok blitt spilt inn nokså i ett sett, altså samtidig, så for å konsentrere seg mest om enkeltkarakterer så er noen tatt bort, til fordel for andre. Noen nye er også tilført, men i hovedkarakterene er det nokså mye de samme.

Vi fortsetter altså blant annet Tomasz sin søken og denne gang funn av sin far, og deres forhold utvikles og bearbeides heretter. Han venter også nå barn med sin ikke lenger synske samboer Anneli. Etter at en sentral person døde i første sesong, møter vi nå på denne som befinner seg i et slags dødens venteværelse, hvor personen får den fantastiske muligheten til å vende tilbake til jorden og livet, men bare hvis han/hun lærer seg å bli et bedre menneske først igjennom gruppeterapi og læretimer. Familiefar Vidkun velger å stå frem med sin noe rare og vulgære tiltrekning av dyr, mens hans kone Line finner seg en ny hobby i livet som sanger og gitarist. Og videre er det flere mennesker som både utvikler seg og blir forandret litt fra forrige omgang.

Som serie fortsetter denne kampen for tilværelsen så absolutt å trollbinde. Det samme langsomme tempoet, lange enkeltscener og topp fornøyelig skuespill er igjen med på å suge oss inn i dette svært variert dagliglivet i og rundt Ullevål hageby, og på flere steder blir serien også både mer dristig og vulgær, samt at den fortsetter å sparke i flere retninger, blant annet til norske klisjéer, fordommer, jantelov og annet, noe som jo strengt tatt i stor grad gjør denne serien til noe mer og annet enn bare overflatisk moro og visuell kvalitet!

Det er imidlertid litt rotete hopping, føles det som, mellom karakterer, deres relasjoner og koblinger som virker hakket mer uforberedt eller gjennomtenkt, enn hva som var tilfellet med første sesong. Kanskje var også enkeltepisoder hakket kvassere og mer oppslukende enn denne andre omgangen, men fremdeles er det ikke vanskelig å la seg rive med, i hvert fall av enkeltscener, karakterer og skuespill. En annen ting er jo også at man har blitt glade i flere karakterer her, ikke minst, og den sterke frydefulle begeistringen over å overvære både oss selv som nordmenn, samt den nevnte brytningen av det typiske, forventede og forutsigbare altså fremdeles står sterk i ”Kampen for tilværelsen”.

Og, siden serien nå, dessverre, synes avsluttet, må man bare fortsette og påstå at dette er noe av det aller beste, mest velskrevne og vellagede tv-dramaet som noen sinne er kommet fra statskanalen i dette landet, noe som fortsatt burde være ganske så beskrivende for kvaliteten og underholdningskraften i dette. Og som gjennomgangstonen i hele serien har vært, så løser det seg ikke alt for positivt for alle innen siste bilde er gått i svart, så noe både vemodig og trist, men også morsomt og fint avslutter denne herlige reisen som denne serien har vært.