Den fryktinngytende dragen Smaug har lenge vært i besittelse av hjemlandet til dvergene. Etter at disse sammen med Bilbo, Thorin og resten av reisefølget tok opp kampen med dragen, lar Smaug sitt sinne gå ut over innbyggerne i Langsjøby. Skatten i Ensomfjellet er nå videre fritt vilt for mang en skapning, og både mennesker, dverger, alver, orker og andre sikler etter å okkupere den enorme rikdommen fjellet besitter. Vil fiendene samle seg, eller vil de knuse hverandre i sin iver etter rikdommen? Bilbo selv kjemper både for sitt eget og sine venners liv når det episke Femhærerslaget inntreffer, og Midgards skjebne hviler på deres skuldre.

Peter Jacksons avslutning på sin Hobbit-trilogi fortsetter umiddelbart der andrefilmen sluttet. Dragen Smaug er altså i harnisk og spyr ut sin eder og galle mot befolkningen i Langsjøby. Våre venner i dvergene, Thorin Eikenskjold og Bilbo, står plutselig overfor enorme mengder gull, skatter og verdier, men hvor de altså ikke er alene om å ville ha retten og eierskap over dette. Parallelt kjemper Gandalf Grå, alvedronning Galadriel, alvene Legolas og Tauriel med flere, kamper mot en voksende mengde trusler, alle med hensikt å angripe Ensomfjellet.

I klassisk Jackson-stil formidles ting i gruppevise hendelser, oppdelt i forskjellige parallelle handlinger. Likevel føles det som litt mer helhetlig over hendelsene denne gang, mye fordi vi allerede fra starten av filmen er kommet til stedet hvor alt skal skje, ved Ensomfjellet. Det er mange karakterer som skal få tildelt billedtid og replikker her, og det oppleves som en fin blanding nettopp i dette, hvor stort sett alle får sagt sitt, enten vi kjenner dem fra før av eller det er mer nye karakterer. Trist nok er det flere vi må ta farvel med denne gang, det er tross alt storslåtte kamper som utspilles på markene, og noen karakterer må nå en gang dø, selv i en snill og mild Jackson-filmatisering.

Mens enkelte karakterer nærmest blekner og blir satt på sidelinjen denne gang, glimter andre til med oppvisninger vi ikke har sett fra dem tidligere. Galadriel er slik et lekkert eksempel, der hun virkelig får vist hva krefter som ligger i henne, mer enn bare å være pen og vis. Gandalf Grå er på sin side trøtt og sliten nå, men det forklares likevel ikke hvorfor han ikke bruker sine trolldomskrefter der de kunne ha hjulpet. Det står tross alt om potensielt hele verdens knall og fall her, men ikke alle karakterer synes å ta i bruk de midlene man skulle tro de hadde, så det føles litt rart dette egentlig.

For øvrig er det også i denne filmen slående hvor utrolig mye beleilig som skjer, både i kampenes hete, konfrontasjoner og i nesten-dødsscener. På sitt verste er det som å se et voldsomt overdrevet tv-spill, både visuelt og i karakterers bevegelser, hvor enkelte gjør hopp og krumspring hinsides alle naturlover. Dette skjemmer filmen(e) sterkt og gir et overtydelig uttrykk av å være datalaget, mer enn noe annet, for når det ser mer ut som vi spiller et spill enn å se en film, ja da føles det som å ha nådd en slags filmatisk grense på flere måter. På sitt beste er det når sant skal sies også fantastisk dynamisk storslåtte enkeltscener her som nesten tar pusten fra oss.

Dette bringer oss over på det klart beste og mest underholdende med hele sulamitten, nemlig disse filmenes audiovisuelle komposisjon i spesialeffekter, musikk, lyd, energi og overskudd. ”Femhærerslaget” blir aldri kjedelig, selv om enkelte kamper dras ut i det lengste laget. Heldigvis føles heller ikke dette slaget så hinsides gigantisk som man skulle frykte, nei det vies heller mer oppmerksomhet til enkeltkarakterer oppi det hele. Dette er bra for karakterene, men samtidig blir dette slaget ikke akkurat noe man husker for øvrig, til det er det rett og slett alt for kjedelig. Som avslutningsfilm er denne heller ikke sterkere enn de to foregående egentlig, noe man jo skulle ønsket at den ideelt sett var. Kanskje skyldes det at selve boken ”Hobbiten”, som er en veldig liten bok, er dratt ut i disse tre enorme filmene, kanskje skyldes det også noe mer. Smaken av bransjekynisme og unødvendig utdragning skjemmer uansett klart mest denne siste filmen i en filmserie som vel strengt tatt aldri skulle ha vært en trilogi.

”Femhærerslaget” er likevel sterkt nok til å beskrives som veldig god underholdning, en film som også har sine vonde, bitre og triste øyeblikk, heldigvis. For der tidligere filmer stort sett har gått våre yndlingskarakterer overveldende godt, ja der gjør det altså ikke nødvendigvis det samme denne gang. Dette gir en nesten sårt tiltrengt dybde, troverdighet og følelsesmessig rikdom til denne avslutningen som gjør den meget godt! Til slutt bringes vi et skritt nærmere handlingen i ”Ringenes Brorskap”-historien og filmene, og slik slutter Peter Jackson ringen i denne eventyrreisen av en filmserie som han har gitt oss nå i over 13 år. Det er vemodig, men samtidig føles det også godt, for avslutningen er både verdig og sterk, men samtidig er ting nå litt preget av å være oppbrukt.