Det utrolige livet til OL-sprinteren Louis Zamperini er fokus for denne historien, en fortelling om mannen som under 2.Verdenskrig også overlevde en flystyrt og som holdt seg i live drivende i en flåte i 47 dager. Fra å bli funnet nærmest livløs av den japanske marinen, ble det bare verre og verre. Zamperini havnet i en krigsleir hvor tortur nesten var dagligdags.

Basert på boken ”Unbroken” er det regissørbrødrene Joen og Ethan Coen som har skrevet manus til dette historiske sterke dramaet, regissert av Angelina Jolie. Den tidligere, og nå igjen i år, Oscar-nominerte fotografen Roger Deakins bidrar til flotte bilder og scenarioer, blant annet i voldsomme kamper i lufta.

Og det er også nettopp i lufta at filmen starter, hvor Louis og andre soldater kjemper mot japanerne under krigen, med effektive, sterke og heftige dramatiske scener på vingene. Videre veksles det mellom dette og tilbakeblikk til hans barndom og oppvekst, før så den fatale flystyrten er et faktum. Herfra går det saktere, grundigere og etter hvert lidende seint og tydelig om hans forferdelige skjebne.

Som heltefilm av en ikonisk krigsfange og soldat, er det påfallende hvor mye jævlig Zamperini måtte igjennom, ja faktisk så voldsomt at man må spørre seg om ikke Jolie drøsser på med litt for mye av det ”gode” i sin skildring av hans lidelser. På det verste er det som å se selveste Jesus bære korset og lidelser på sin rygg, i lange, sterke og utdragende fysiske lidelsesscener. Dette er selvsagt et bevisst valgt fra Jolies side, og det skal vel ha sin hensikt i å ikke la oss seere slippe for lett unna i våre behagelige kinoseter.

Jack O’Connell i hovedrollen gjør en veldig god rolleprestasjon, men mangler litt i utstråling og personlighet til å trollbinde fullstendig, noe karakteren hans sin historie derimot tar seg mer enn godt nok av uansett. Flere biroller er for øvrig imponerende i blant annet fysisk tilstedeværelse, som Finn Wittrock og Domhnall Gleeson som i løpet av båtturen på havet blir fælt tynne og magre! Ikke minst imponerer også Takamasa Ishihara som den svært brutale og hensynsløse japanske fangevokteren.

Og slik sett setter da også historien om Louise sterke spor i oss, og spesielt sistedelen, som ikke skal avsløres her, gjør mektig inntrykk! For, det er ikke tvil om at en slik historie sier enormt mye om mye, inkludert hvor sterke og utholdende vi mennesker kan være. Som seer blir man selv nesten helt utkjørt på hovedpersonens vegne, og det før vi har kommet halvveis i filmen! Som film er den tidvis derfor også langtrukket og litt ueffektiv, all den tid det filmatiske språket til fru Pitt Jolie for øvrig er veldig tradisjonelt fortellende.

Likevel, kombinasjonen bilder, skuespill og sterk historie gjør ”Unbroken” til en helt grei ’sann historie’-film, for beretningen om Louis er så sterk i seg selv at man må være iskald for ikke å himle med øynene mot slutten. Den amerikanske helten som ikke lot seg bryte ned, er en svært filmbar historie, og som sammenlikning med Clint Eastwoods omdiskuterte ”American Sniper” som også går på kino for tiden, er det påfallende hvor stor forskjell det er/var mellom disse to amerikanske heltene. Den ene tilsynelatende drevet av overpatriotisk blodig egoisme, den andre bare av menneskelig overlevelsesinstinkt. Som film er ”Unbroken” filmatisk enkel, konvensjonell og pen, tematisk langt mer komplisert og mangesidig, men likevel også her enkelt og brutalt formidlet. Som regissør har Angelina Jolie litt å hente i særegenhet og stil, foreløpig, men til å være hennes andre film med regi er det kanskje ikke annet å vente.