---

Ingress:

Den unge litteraturstudenten Anastasia Steele innleder et forhold til den mystiske, vakre og styrtrike milliardæren Christian Grey.

Anmeldelse:

Så enkelt kan man egentlig koke denne handlingen og dette fenomenet ned til, noe som også er med på å gjøre filmatiseringen av denne enorme litterære bestselgende romanserien til noe dørgende kjedelig. For, regissør Sam Taylor-Johnson har laget en litt kjedelig og døll film, men også en svært pen, behagelig og latterlig mild fremstilling av dette noe spesielle forholdet mellom mann og kvinne.

For folkens, la oss kalle en spade for en spade, nemlig at ”Fifty Shades of Grey” har blitt en mildt erotisk film rettet mot kvinner, men hvor karakteren Grey og hans forhold tydeligvis har blitt kraftig nedtonet og mildnet i forhold til boka, noe som ironisk nok på mange måter gjør filmen enda mindre interessant fordi den da slik skiller seg mindre ut i mengden filmer av dette slaget, selv om ”slike” filmer jo ikke akkurat har florert opp igjennom filmhistorien. Om man reagerer på nakenscenene i denne filmen så vil fjorårets kinofilmer som Cannes-vinneren ”Blå er den varmeste fargen” og homsethrilleren ”En fremmed ved sjøen” bli rene skrekkfilmene i forhold, og det sier jo litt om hvor mild denne filmatiseringen faktisk er. Når dette er sagt, en av filmens lekreste og audiovisuelt peneste scener er også den mest dristige, uten å røpe noe mer rundt dette.

For, ”Fifty Shades…” er en pen film. Store, tydelige og klare bilder og panoreringer av både luksuriøse omgivelser, samt enkelte flyfotos av Seattle og liknende, skaper en lekker ramme for en historie som starter som en hvilken som helst klassisk amerikansk lovestory. Den lille twisten er denne gang at mannen i forholdet har noen litt ekstra spesielle seksuelle behov får vi vite. Kvinnen nøler lenge og vel med å imøtekomme disse, men mildner litt etter litt opp, eller, gjør hun nå egentlig det innen filmen er slutt?

Skuespiller Jamie Dornan som forfører Grey gjør en helt grei jobb i rollen, men ser man bort i fra utseendet hans har han et begrenset spekter av talenter å spille på. Hans smått mystiske vesen har dog godt av dette, så det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Dornan fikk rollen. Dakota Johnson som Anastasia er da enda bedre i all sin sjarmerende og jenteaktige fremtoning. Hun spiller veldig godt rollen som den uerfarne, usikre men likevel aldri fordummende fremstilte Anastasia. Spesielt godt føles det at regissør Johnson har tilført filmen en lettere tone og mindre eksplisitt omgang mellom dem enn hva boka tydeligvis gjør. Det oppstår også flere direkte morsomme øyeblikk som videre letter på stemningen og bidrar til denne opplevelsen av filmen som mer romantisk-komedie, mer enn av det sex- og sado-monsteret den har blitt fremstilt som i forkant.

Også den svært grundige oppbygningen av hovedkarakterenes interesse for hverandre byr på pene scener hvor nysgjerrighet, pirrende lyst og klassiske krefter innen betatthet og forelskelse er lette å kjenne igjen og smitter over fra skjermen. Her får filmen godt frem hvordan Anastasia blir tiltrukket og fascinert av Christian, uten at hun mister sin fornuftige skepsis av den grunn. Derfor har ”Fifty Shades” blitt langt enklere å like, i hvert fall som film, enn først fryktet. At den likevel i det store og hele er ganske så kjedelig er imidlertid ikke til å unngå. Kjemien mellom Dornan og Johnson er ikke all verdens, selv om de hver på sin måte har god sjarm. Litt rart dette egentlig… I tillegg er ikke handlingen eller utviklingen av deres forhold interessant nok til å være svært spennende, fascinerende eller provoserende i lengden, til det er altså alt for mye av brodden trolig tatt bort.

Det mest irriterende er likevel hvordan filmen pensler innpå Christians spesielle oppvekst og bakgrunn flere ganger, stiller spørsmål ved hans oppførsel, handlinger og seksuelle lyster, men uten å gi noen svar. Selv ikke når Anastasia flere ganger spør ham hvorfor han tenner på det og det, svarer han ikke. I bunn og grunn er det vel nettopp dette spørsmålet alle i hele verden stiller seg ved denne historien, i hvert fall for oss som ikke skjønner denne legningen og lystene.

Selvsagt ligger mye av det erotiske og opphissende i det å ikke skjønne og vite alt rundt en person og karakter, men når hovedpersonen ber på sine knær om en forklaring, men ikke får det, ja da mister dette sin effekt veldig fort. Slik frarøves vi også gleden av å få noen svar, og sitter slik bare igjen med en middels interessant historie om et forhold som dog tydelig skal utvikle seg siden det allerede er klart at det skal komme to filmer til. Mon tro om disse vil servere oss noe litt mer interessant og dypere forklarende? Håper det.

Sagt på en enkel måte, filmen er på ingen måte dårlig, den får blant annet godt frem mye av den spenningen som oppstår i tiltrekningen mellom to personer, og nettopp slik føles filmen å ha fått frem mye av det som tydeligvis fascinerer millioner av lesere ved denne bokserien, mer enn hva det negative sadomasochistiske ved deres forhold forhåpentligvis gjør, så all ære til regissør Johnson der! Utover dette...Når hovedpersonen nå en gang er litt mer spesiell enn folk flest, forblir filmen likevel for lite tilfredsstillende i sin behandling av særlig hovedkarakter Grey, og blir til slutt direkte treig og kjedelig i lengden.