Den har uttallige ganger blitt kalt tidenes skumleste film, mye grunnet sitt kontroversielle innhold og tematikk, men også grunnet gjennomførelsen og de filmatiske kvalitetene. ”Eksorsisten” holder virkelig både kvaliteten og slagkraften oppe, den dag i dag!

Når den 12 år gamle Regan begynner å bli stadig sykere og rarere, blir moren hennes urolig og får henne sjekket både hos leger og psykologer. Etter en lengre periode med diffuse diagnoser, antakelser og merkelige hendelser, er det helt klart at Regan er plaget av noe langt mer alvorlig og farlig enn først antatt.

Denne historien om jenta som blir demonbesatt er kanskje rukket å bli hele 42 år gammel, men både historien og filmen er fremdeles et syn av filmatisk kvalitet og velfungerende elementer i skjønn forening. Regissør William Friedkins mesterverk av en fæl besatt-film ble skrevet om fra bok til filmmanus av forfatteren bak historien selv, William Peter Blatty, et manus han vant Oscar for, samt at filmen også vant for lydarbeidet. Med ytterligere 8 nomineringer gjør dette filmen til en av tidenes mestnominerte skrekkfilmer innen Oscar-historien.

Historien er om skuespilleren Chris MacNeil som grunnet filminnspilling for anledningen bor i et hus i Washington. Under oppholdet merker hun at datteren begynner å få dramatiske forandringer i oppførsel, sin fysiske og mentale helse. Parallelt følger vi presten Karras som den siste tiden har begynt å betvile sin egen tro, samtidig som han plages av skyldfølelse for ikke å ha tid til å ta vare på sin syke og dødende mor. Skjebnen skal etter hvert ha det til at han blir blandet inn i Chris og hennes datters plager, og da Regans tilstand forverres dramatisk ser han seg nødt til å påkalle den eldre presten Merrin for å få hjelp til å foreta en eksorsisme på Regan.

Grundig og fyldig historie

Noe av det første som slår en med ”Exorcisten” som film, er dens grundige, lange og fyldige oppbygning, både rundt karakterene, historiens utvikling og progresjonen av marerittsituasjonen rundt Regan og de andre. Selv om undertegnede har sett den 11 minutter lange extended-versjonen av filmen, er det likevel først etter en liten time at marerittet virkelig eksploderer. Frem til da har vi bevitnet mor Chris sin stadige bekymring over datterens gradvise forandring, fulgt leger og spesialister som tar prøver og tester men uten å få tilfredsstillende svar, og vi har blitt kjent med presten Karras og hans livssituasjon. Karakterene bygger seg slik sterkere og sterkere opp foran oss, og vi føler med dem på hver sin måte etter hvert som de alle trer inn i dette skrekkens hus. Flere illevarslende tegn og filmatiske grep varsler at noe er i ferd med å skje eller utvikle seg helt i fra begynnelsen av, vi vet enda bare ikke akkurat bestemt hva.

Noe annet som førstedelen av filmen så godt bygger opp, er både skildringen av og på en respektfull måte viser kompleksiteten og de dype røttene i alt fra katolsk, kristent og annet menneskesyn, religion versus legevitenskapen, årsak-virkningsforhold innad her, og så videre. Kanskje er også dette noe av grunnen til at hele behandlingen av tematikken rundt djevelbesettelse, utdrivelse og annet også virker både troverdig, skremmende og såpass medrivende. Der alt for mange (liknende) skrekkfilmer opp i gjennom historien både tar kjappe, ueffektive og forhastede snarveier, både innen historieoppbygning og dermed også i troverdighet rundt handlingen, ja der tar altså ”Exorcisten” seg den tiden det tar for å bygge tillit og bånd til seeren.

Tidenes heftigste barnerolle?

Noe av det mye velfungerende ved hele produksjonen er skuespillet og castingen. Ellen Burstyn som mor Chris MacNeil er selve hovedpersonen og klippen i historien. Som filmkarakter er hun noe så sjeldent, i hvert fall på denne tiden, som en selvstendig uavhengig, sterk og effektiv kvinnekarakter som altså samtidig som hun jobber i Washington driver huset og dets tjenerskap mens datteren atpåtil blir syk. Når hun oppsøker lege, sykehus og spesialister godtar hun aldri diffuse og svake svar på hva som feiler datteren, men pusher heller på for å komme til bunns i hva som foregår. Til slutt klarer hun å få fader Karras med på eksorsismen, noe som trolig aldri hadde skjedd hvis hun ikke var så sta og pågående. Burstyn er knallsterk, troverdig og totalt sentral for hele maskineriet, og vi kan nærmest ta og føle på hennes frustrasjoner og følelser mang en gang.

Når det gjelder problembarnet Regan er det vel lite som er usagt om den den gang unge Linda Blair sin opptreden på filmlerretet. Rollen som den djevelbesatte jenta er fremdeles et syn for guder, der hun både vrir og vrenger seg, samt fysisk nærmest eksploderer i senga i mange forskjellige scener.

Som karakter føler vi virkelig oppriktig synd på henne når hun både må gjennomgå alle de ubehagelige sykehusprøvene, samt ser henne lide hjemme i senga. Siden vi også møter henne en del før hun blir voldsomt syk, blir virkningen også sterkere, og vi lider med henne. De sentrale sykehustestene er fremdeles noen av filmens mest ekle og ubehagelige scener fordi de er så kliniske, rene og tydelige, for mange trolig også enkle å relatere seg til med nålestikk, blodsøl, og eventuell andre selvopplevde opplevelser fra sykehus.

Bare det enkle faktum at Regan er et barn er noe som til da var sjeldent å se få gjennomgå så til de grader på film. Å se henne ha det vondt på sykehuset og hjemme på rommet kan vel gjøre hvilken som helt forelder smårar og stressa i hodet, og følelsen av å ikke vite hva som foregår, samt å ikke kunne hjelpe, er helt sentrale nerveslitende faktorer i forhold til identifisering, empati og spenningen i handlingen.

Likevel, selv en film som dette har tatt seg tid til litt humor og lettende latterpauser her og der. Som når legen for første gang prøver å forklare Regans stygge ordbruk til den sjokkerte moren, eller mange av de saftige glosene som kommer ut av kjeften hennes under eksorsismen, alle latterfremkallende, herlig frekke og saftige, selv i dag!


Befriende rå, ærlig og tydelig

Og nettopp dette befriende ærlige og frekke i manus og replikkavvekslinger er også noe som gjør filmen både fengende og festlig enda. Alt fra morens hissige ståpåvilje og temperament, til Regans besatte kjeftesmelle, med uforglemmelige replikker i tide og utide, krydrer historien utrolig godt og tilfører noe helt motsatt av den typen selvsensur som Hollywood alt for ofte pålegger seg selv. Det kan virke som Blatty og Friedkin har gitt en lang marsj i banneforbud, og bare insistert på å få gjennomslag for dette saftige manuset. Alt dette kan vi være glade for i dag, for filmen klarer som sagt enda å sparke godt i fra seg grunnet Regans usjenerte besatte djevelsnakk!

”Exorcisten” er også for øvrig en befriende breddekkende film som ikke legger mye skjul eller sminker over verken fremstillingen av religion, tro, og tradisjoner, eller private sider innad i en familie. Også dens fremstilling av tiden, tidsånden, gir filmen en fin tone av velbalansert fornuft. Ta for eksempel det faktum at handlingen foregår i dette krysningspunktet mellom religion og tro, satt opp imot legevitenskap og forskning på menneskelig fysisk og mental helse. Mens legene sier at Regans plager høyst trolig skyldes det vi vet (da visste) om pubertetsutvikling, plager og tilhørende mulige mentale lidelser, sjekkes dette ut før man utelukker det ene eller det andre. På den andre siden sier prest Karras at tradisjonen med eksorsisme ble ”avsluttet” for flere hundre år siden. Slik gjenspeiler historien også tiden den fortelles i, samtidig som mye av det skremmende ligger i at dette nettopp likevel ikke viser seg å stemme eller nødvendigvis være tilfredsstillende metoder for å finne utav hva som plager Regan.

En ubestridelig klassiker

Som film er denne historien nærmest alt hva man kan forlange og forvente av en velfungerende, gjennomsyret stødig og grundig filmproduksjon. Til å være fra 1973 er den ekstremt rå, røff, tydelig, dristig OG kvalitetsgjennomført. Ikke dårlig dette med tanke på tematikken og hendelsene som foregår! Det føles nesten unødvendig å nevne andre sentrale velfungerende elementer, som musikken, lyden og sminken, men det er jo klart at dette er helt essensielle grep som er gjort så bra at det er med på å skape effektene som når for eksempel demonen i Regan til stadighet veksler mellom å herje og hvile i henne. De forskjellige ansiktsuttrykkene, øynene, blikkene og sminken av henne er fremdeles så godt og ekkelt gjort at det er utrolig underholdende å se!

Der mang en skrekkfilm kjører så alt for tidlig på med bråk, blod, skrik og andre skremmeeffekter, der tar ”Exorcisten” seg tid til å bygge opp noe som gjør mye mer inntrykk og følgende også går sterkere innpå oss. Eksempler her er karakterene som vi føler noe for, samt at deres parallelle historier etter hvert bakes pent inn i hverandre grunnet Regans heftige besettelse. Som en skildring av noe så kontroversielt og spesielt som det filmen forteller om, er det en befriende ærlig, rett-fram fortelling som ikke sparer verken på det verbale eller filmatiske kruttet, og slik blir en tilsvarende sterk filmopplevelse. ”Exorcisten” er slik som en grundig innføring i besettelse og skildrer det ondes inntog på enkeltpersoner og i en familie som filmhistorisk er så stødig gjort at dens posisjon som en av tidenes beste og mest skremmende grøsserhistorier aldri kan rokkes.