Når Chris (spilt av Ellen Burstyn) oppdager at det er noe skjer med datteren Regan (spilt av Linda Blair) tar det ikke lang tid før hun skjønner at noe er fryktelig galt. Regan blir snart sengeliggende og på utseende og oppførsel endrer seg dramatisk på en måte som gjør at de ikke ser noen annen råd enn å tilkalle en prest for å undersøke henne. De to som dukker opp for å undersøke jenta skjønner at en ren ondskap har bosatt seg i jentas kropp.

I ung alder da jeg så «The Exorcist» for første gang syntes jeg at filmen var skummel. Veldig skummel. Men noe mer utover det hadde jeg ikke særlig begrep om. At jeg har sett igjen filmen et par ganger nå i voksen alder gjør at jeg ser helt annerledes på denne bautaen av en grøsser, og jeg synes nå at filmen har så mange lag at det er umulig å ikke kalle den en klassiker uansett sjanger. At den nå er tilgjenglig på det best mulige fysiske formatet er en glede for de som er besatt (eller bare veldig opptatt) av slike ting.

William Friedkin er for meg helt enestående som regissør av denne fortellingen. Måten han setter stemningen i de to-tre første scenene er filmknust av ypperste klasse, og det spiller ingen rolle om sjangeren heter grøsser, drama eller action, for dette er bare et prakteksempel på hvordan man skal lage en film. «The Exorcist» står som en bauta i filmhistorien og det at jeg nå har tatt nok et gjensyn (jeg så den også for et par år tilbake) er nummeret inntil fred i filmsjelen min. Nei, den er ikke like skummel og effektiv som den engang var, men det er også derfor jeg personlig anser filmen som en grøsserfilm og ikke skrekkfilm. Denne filmen klarer på en helt annen måte, enn generisk skrekk, å krype inn under huden og sette en effektiv atmosfære fra første sekund.

Det spektakulære er at jeg oppdager noe nytt hver gang jeg ser filmen på nytt. Og gjerne er det enten små detaljer som gjør at spenningskurven bykser oppover eller så er det bare god filmkunst som kommer blir levende gjennom skuespillere av ypperste klasse eller en regissør som har «naila» faget. «The Exorcist» er en uhyre god film og innen sin sjanger er den absolutt en av de aller største. De praktiske effektene er også noe som underbygger stemningen i filmen og jeg min mening om praktiske effekter er at jeg heller ser ti filmer med middels gode praktiske effekter enn én film som har spesialeffekter i særklasse. Det er noe helt eget med praktiske effekter og det spiller ingen rolle om de er 50 år gamle, for det fungerer godt likevel.

I disse dager er det også kommet en film som bygger videre på det denne klassiske grøsseren etablerte på starten av 70-tallet. En god film er en god film uansett sjanger, men det er også merkverdig hvordan en film som takler noe jeg selv har vanskelig å tro på, på en så effektiv og stødig måte. Jeg vil også gi honnør til Max von Sydow (kjent fra «The Seventh Seal» og «Minority Report») som er en svensk nasjonalskatt av en skuespiller. Hans tilstedeværelse i denne filmen er enorm og grusomt god, og sørger for at man alltid har en bunnsolid støtte å lene seg på til og med i de scenene hvor filmen ikke er på sitt aller beste.

Musikken har jeg ikke sagt noe om ennå, men den er også så klassisk som man får det. Tonene sitter i øregangene lenge etter at filmen er ferdig.

Konklusjon:

Jeg har ingenting å pirke på hos denne enorme klassikeren. Den er så gjennomført god at det er en fryd å se den gang på gang. Det å kunne se den på 4K er en ny måte å nyte denne udødelige 51 år gamle grøsseren og den har sannelig fortjent å glitre på dette formatet – som den også har gjort på tidligere formater den har vært utgitt på. Dette er intet mindre enn pensum om man er filmelsker. Klink sekser på terningen.