Mari fyller 17 år og skal på bursdagen sin på en rockekonsert sammen med en venninne. På veien stopper de opp for å spørre noen folk om noe marihuana, og blir isteden tatt til fange og bortført ut i skogen. Kidnapperne er fire etterlyste psykotiske drapsmenn.

Regissørlegende Wes Cravens regidebut kom med dette marerittet av en film i 1972. Craven har som kjent i ettertid gitt oss både ”A Nightmare on Elm Street”, ”The Hills Have Eyes” og ”Skrik”-serien. I sin debut viser han allerede mye av hans særegne tematikk og handling, hovedsakelig kretsende rundt mareritt som blir virkelighet for vanlige mennesker, alle selvsagt maksimalt uheldige.

En kontrastfylt film

Det er altså på kvelden av sin 17nde bursdag at Mari og venninnen Phyllis uheldigvis kommer borti denne lite sjarmerende galne gjengen. Mens mor og far pynter til bursdag hjemme, følger vi Mari og Phyllis på byen i New York. Tilfeldigheter skal ha det til at de kommer i kontakt med tre menn og en dame som tydeligvis liker å plage vettet av folk og starter umiddelbart med å småskade og seksuelt trakassere de to jentene. Utpå morgenen dagen etter kidnappes jentene med i en bil og ferden går lengre utpå landet. Tilfeldigvis havarerer bilen deres rett ved huset til Mari, men jentene blir tatt med i motsatt retning, ut i skogen. På høylys dag kles de nakne og blir torturert til døde.

Det høres forferdelig ut, og det er det for så vidt også, for all del. Men i Cravens regi er det også noen merkelige særtrekk som samtidig gjør handlingen både lettere og nærmest ”lystig”, mye grunnet bruken av et soundtrack og musikk som varsler alt annet enn grøss og gru. Hvorvidt dette er gjort for å skape en surrealistisk og grotesk kontrast til de grusomme handlingene, vites ikke, men det kan i hvert fall tyde på dette. Slik blir filmen nesten også som en schizofren skildring av handlingene, som om man prøver å lette litt på den fæle stemningen, noe som absolutt gir filmen en særegen stil og uttrykk. Også en svært karakteristisk musikkbruk og lyder av dyr, trommer og elektroniske toner fyller dette rare lydbildet. Ofte overdøver nesten denne musikken også dialogen, noe som slik setter musikken i forsetet, som en slags musikkvideo, foran karakterenes snakking. Fullstendig surrealistisk og latterlig blir det i hvertfall ved slutteksten da man sitter og er opprørt og nedfor etter slutten,og samtidig blir servert slutteksten tonesatt til livlig og nesten komedieaktig banjomusikk!

Kontraster mellom det som foregår og det musikken gir inntrykk av ser vi også veldig godt i scenen hvor gjengen bortfører jentene i bilen. Her ser vi nærmest en ”Benny Hill” eller ”Monty Phyton”-aktig scene som er alt annet enn dramatisk, skummel eller urovekkende, sånn på overflaten filmatisk. Til svært så lystig, artig og trivelig musikk suser vår psycho-gjeng av gårde med to svimeslåtte jenter i bagasjerommet. Det interessante her blir, i og med denne klare og tydelig kontrasten som Craven kjører, hvor lite skummel og vemmelig det hele faktisk blir. Nå skal det da også sies at riktig utrivelig har det ikke blitt helt enda heller, det blir nemlig mye verre senere.

Enkelte småting kan kritiseres for å dra ned troverdighet og engasjement, som når Mari blir tatt ut av bilen, våkner og ser postkassen til huset sitt, men hvor hun ikke engang skriker eller forsøker å gjøre motstand. Kanskje er hun neddopet? Kanskje skjønner hun ingenting av situasjonen? Lite tyder likevel scenen på dette da hun av egen styrke klarer å stå på egne ben, og ser ellers ganske oppegående ut. Et rimelig tafatt og klovneaktig rotete politipar blir også etter hvert innblanda i saken når foreldrene litt merkelig seint velger å tilkalle politiet. Disse to politimennene er både klønete, rotete, late og fungerer helt tydelig som filmens ”komiske” innslag. Disse blir dog mer som irriterende figurer å regne, ikke troverdige, heller ikke underholdningsmessig sterke. Som nok en kontrast til alvoret i skogen blir også de dog et godt eksempel på.

I gjengen som kidnapper jentene er også en typisk karakter, den svake og nølende, han som har bittelitt samvittighet og som ikke er riv ruskende gal. Dette svake leddet i Junior, broren til kvinnen Sadie, er en kar som Mari forsøker å vende om til sin venn, forsøker å få han til å gå imot gjengen sin. Heller ikke Junior forblir så forferdelig troverdig, men denne kan kanskje unnskyldes med at han trolig er mye rusa under handlingen, noe som burde bygge opp under hans rare og fjerne oppførsel.

Rape/revenge

Selve filmen setter tonen med ”en sann hendelse”-advarsel i starten. Dette grepet er, i hvert fall per i dag, så velbrukt at man nesten ikke legger merke til det eller tar det til seg. Likevel er det litt creepy å tenke på at slikt som dette nok har hendt mang en gang, alt ifra kidnappinger, tortur, voldtekt og annet, samt inntrenging i private hjem. Slik likner filmen også veldig på andre kjente filmer med liknende tematikk. Etter at den galne gjengen har gjort sitt med de stakkars ofrene sine, havner de hos foreldrene til Mari som etter hvert lukter lunta og skjønner hva de har gjort. Hevnens timer er da kommet, og hele filmens hovedpoeng med rape/revenge-tema starter.

Både Stanley Kubricks ”A Clockwork Orange” (som kom året før), ”I Spit on Your Grave” (1978), ”The House on the Edge of the Park” (1980) og ”Funny Games” (1997/2007) er filmer som dreier seg om enten privat inntrengning og/eller at ofrene, eventuelt pårørende, hevner seg på de kriminelle. I denne ”The Last House…” er det mor og far som tar saken i egne hender og følgende blir det til slutt et salig rabalder i det siste huset til venstre.

Selve ”godbiten”, om man kan kalle det dette, kommer slik altså mot slutten når vi som tilskuere skal få tilfredsstilt vårt sug etter hevn på disse psycho menneskene. Interessant nok er skuespiller David Hess med både i denne filmen samt nevnte ”The House on the Edge of the Park". I begge filmene spillende usmakelig og vemmelig inntrenger og voldsmann, noe han forøvrig også har gjort i enda flere andre filmer. Det er først et godt stykke uti filmen at ting virkelig altså blir fælt, og selv da er en relativt kjapp klipping og redigering i dag med på å skjerme ganske så godt for visuelle fæle bilder. Til å være i 1972 er nok dette likevel svært så groteske saker, forståelig nok. Sammen med et kornete, gammelt og fargesvekket bilde skapes en ekkel og vemmelig stemning, selv med de solfylte scenene på dagtid. Her får man tanker tilbake på ”The Texas Chainsaw Massacre” (1974) hvor også en del av skrekkscenene foregikk på dagtid. Handlingsmessig blir det altså derfor stadig mer skittent og ekkelt det som skjer, og med en avslutning som ikke akkurat kan beskyldes for å være stort penere.

En klar inspirasjon innen skrekkgenren

En nokså ren remake kom i 2009 , der med Craven som produsent og regi av Dennis Iliadis. Til å være Cravens regidebut er ”The Last House on the Left” en nokså sterk og treffende film. Foruten den groteske settingen, handlingen og utfallet, er filmen veldig enkel og rett frem-aktig, både handlingsmessig og narrativt. I dag blir det vanskelig å bli så forferdelig engasjert, til det har man sett så utrolig mye liknende og voldsommere i ettertid. Det er til tider faktisk direkte kjedelig å overvære handlingen, men hvor den altså forandres til det mer groteske etter hvert, og hvor slutten alltid vil ha en viss underholdningsverdi grunnet rape/revenge-utfallet. Filmatisk er Cravens stil både særegen, rar og som nevnt bortimot surrealistisk og ”rusa”, særlig i forholdet mellom lyd og bilde, handling og musikk. Med veldig utstrakt bruk av ultranære bilder blir det ofte et litt rotete preg hvor vi ikke alltid klarer å relatere oss til hvor man er i rommet siden vi mister området rundt karakterer når kamera står helt oppi ansiktene deres. Kanskje er dette grep den godeste Craven lærte av i ettertid, kanskje tok han dem også med seg, for noe mindre smårotete og surrete blir filmen i hvert fall ikke med en slik regi.

”The Last House on the Left” blir slik i dag mer som en kuriositet å regne i skrekkhistoriens løp, mer enn direkte skremmende. Men, til å være fra 1972 er det også helt klart at den har hatt stor innflytelses på etterfølgende tradisjoner og enkeltfilmer. Filmen kom i kjølvannet av blant annet den kjente Manson-saken, og blir av mange sett på som et bilde på det verste ved det amerikanske samfunnet. Og sant nok, det er noe uramerikansk over det brutale i historien, noe som tilfører filmen en ekstra skremmende dimensjon. Mest skremmende ved hele filmen blir slik kanskje elementer innenfor menneskets natur, for eksempel hvordan man kan oppføre seg i grupper, hvordan man påvirkes av hverandre, og så videre. Skrekken blir sånn et bilde på hvor fæl rase vi kan være, mer enn som ren skrekkfilm av typen ”Skrik” eller ”A Nightmare on Elm Street”. Så blir man til slutt sittende og tenke over handlingen, og slutten, hvorvidt og i hvor stor grad det egentlig var tilfredsstillende for foreldrene med denne hevnen, eller om det egentlig bare ble dørgende tragisk hele saken. Dette er kanskje også hele meningen med filmen, og ”The Last House on the Left” føyer seg slik sterkt inn i skrekkfilmtradisjonen med det å skildre sykdom ved oss selv og samfunnet vi lever i.