---

Terningkast:


Ingress:

Alt begynner med Mari Collingwoods bursdag. Hun er blitt 17 år gammel og planlegger å dra på konsert med sin venninne Phyllis Stone. Foreldre er litt bekymret for Phyllis som er litt vill av seg. Før hun drar får hun sin bursdagspresang. Det er et smykke med et peacesymbol på. Imens foreldrene lager bursdagskake og steller i stand til en overraskelse for Mari til hun kommer tilbake, tar Mari og Phyllis bilen fatt til byen. På veien hører de om en noen skumle karer og en ung dame som nettopp er rømt fra fengsel. De tenker ikke mer på det. Da de ankommer byen foreslår Phyllis at de skal prøve narkotika. På et gatehjørne spør de om noen som selger. En ung mann svarer at han har noe kolombianske saker i leiligheten sin for 20 dollar. Mari og Phyllis blir med opp i leiligheten. Der blir de de overfalt, forsøkt voldtatt og det som verre er av noen gutter og en jente. Når morgenen gryr av dag blir de tatt med i bagasjerommet på en bil. Kidnapperne kjører avgårde. Marerittet er bare såvidt begynt...

Anmeldelse:

Dette bygger på en sann historie men navn og steder er byttet ut for å beskytte de som fremdeles lever. Filmen skal også være inspirert av den svenske filmen ‘Jungfrukällan’ av selveste Ingmar Bergman. Selve konseptet er svært enkelt. Selv om filmen har rot i virkeligheten, tror jeg dette er svært løst basert. At man baserer en film rundt ulovligheter er blitt gjort drøssevis av ganger fra før, men dette har en råhet over seg til tider sjelden ser. Og som skrekkfilmer flest, begynner dette som en stor idyll. Vi følger våre venner ut i den flotte naturskjønne omgivelser. Resten av filmen er ikke like uskyldig.

Regien er ved den amerikanske filmskaperen, Wes Craven. Han er nok mer kjent for å stå bak skrekkfilmene ‘A nightmare on Elm Street’ og ‘Skrik’. Dette er hans debutfilm, og i så måte er det spennende å se hvordan filmskaperen startet sin filmkarrière. Han står for både for manus og regi. Selve historien er dratt veldig ut. Egentlig er mye sentrert rundt de voldsomme handlingene til voldsforbryterne. Det er dog en tvist mot slutten som gjør det hele litt mer interessant, skal ikke si, hva dette innbefatter, annet enn at du får et litt absurd møte. Selv om filmen ikke begynner på den mest interessante måten, tar handlingen seg heldigvis litt opp mot slutten av filmen. Wes Craven hadde også med seg en annen kjenning på dette som produsent. Nemlig Sean S. Cunningham som i senere er mest kjent for å ha regissert den første Fredag den 13-ende i 1980.

Jeg må si at jeg ikke visste noe om filmen på forhånd og plukket den bare opp fordi det var den første filmen til Wes Craven. Filmen føles ikke som noen lett film å sette seg ned med. Det fordi den omfatter ganske grove handlingsmomenter som voldtekt og andre voldelige overgrep. Jeg har nok noe problemer med å godta at slik vold brukes som underholdning. Jeg har sett skrekkfilmer med sex i før, men ikke så mange med overgrep av denne sorten. Jeg blir litt nedfor og litt dårlig når jeg ser slike voldsomme saker. Og selv om dette ikke er laget med den største kvaliteten, føles alt både litt kvalmt og kjipt å se. Men det filmen faktisk viser er ikke så veldig drøy kost, men det er illusjonene av hva man egentlig holder på med satt sammen med settingen gjør dette til drøy kost for de fleste. Filmen er plassert under en helt egen undersjanger som på fagspråket heter rape/revenge-exploitationfilm. Jeg må si at jeg ikke er så kjent med sjangeren og dette er den første rape/revenge-filmen jeg ser. Kan ikke egentlig si at det frister til gjentakelse.

Det er noe litt amatørmessig over dette til tider, men det kommer nok av at filmen har et lavt budsjett. Wes Craven og kompani hadde rett og slett ikke tilgang på alt det dyre utstyret som skal til for å skape bedre bilder. Lyden er eksempelvis svært dårlig og bildet er heller ikke av beste sort, men det filmatiske er noenlunde på plass når det gjelder bruk av kameraet og klippingen. Jeg liker godt måten Craven kombinerer musikk, lyd og kameraføring for å skape spenning. Alt er brukt på en effektfull måte flere steder i filmen. Wes Craven viser at han klarer å skape noen gode filmøyeblikk med svært enkle virkemidler, men i lengden blir dette litt for variabelt. Mye bærer litt preg av å bli litt utstrakt selv om filmen er relativt kort med en lengde på bare bare 80 minutter. Det skapes også noe seriøsitet, som filmen er avhengig av for å fungere. Det skal dog legges til at du må være vant til eldre produksjoner for å nyte filmen fra begynnelse til slutt.

Handlingen og utførelsen gjør også at jeg vil si at denne filmen nok er for spesielt interesserte. Dette er ikke en film som du bør begi deg ut på om du ikke liker veldig ekstreme filmer og tåler sadisme av verste sort. Jeg vil si denne filmen faktisk var mye verre å se enn eksempelvis Motorsagmassakeren som det er lett å sammenligne filmen med til tider. Til tross for at dette begynner veldig uskyldig, tar dette veldig av og slutten er helt sinnssyk. Hvis det ikke hadde vært for denne slutten og en del filmatiske virkemidler, hadde denne filmen vært veldig dårlig, men disse elementene redder filmen. Selv elsket jeg jo Motorsagmassakeren, men den hadde flere kort å spille på enn 'The Last House on the Left'. I filmen er det nesten bare slutten som gjør filmen verdt å se. Dette er ikke en stor filmklassiker, men i enkelte krester har filmen fått kultstatus. Hvis du liker B-filmer med litt drøye saker i er dette noe for deg. For dere andre er det bare å styre unna!